| p:abstract
| - Biosemiotics (from the Greek bios meaning "life" and semeion meaning "sign") is a growing field that studies the production, action and interpretation of signs in the biological realm. Biosemiotics attempt to integrate the findings of scientific biology and semiotics representing a paradigmatic shift in the occidental science' view of life, demonstrating that semiosis is its immanent feature. The term "biosemiotic" was first used by Friedrich S. Rothschild in 1962, but Thomas Sebeok and Thure von Uexküll have done much to popularize the term and field. (en)
- A Biosemiotica (do grego bios que significa "vida" e semion significando "assinar"), é um campo crescente que estuda a produção de ação e interpretação dos sinais do reino biológico, em uma tentativa de integrar as descobertas científicas da biologia e da semiótica para formar uma Nova visão da vida e do significado de imanente elementos do mundo natural. O termo "biosemiotica" foi pela primeira vez utilizado por F.S. Rothschild, em 1962, mas Thomas Sebeok tem feito muito para popularizar o termo e campo. (pt)
- Biosemiotikk (βίος bios, gresk «liv» og σημειον, semeion, gresk «merke» eller «tegn») er et voksende felt som studerer produksjon, virkning og tolkning av tegn i det fysiske og biologiske område i et forsøk på å integrere funnene innen vitenskapelig biologi og semiotikk for å danne et nytt syn på liv og mening som iboende egenskaper i den naturlige verden. Begrepet «biosemiotikk» ble først brukt av F.S. Rothschild i 1962, men Thomas Sebeok har gjort mye for å popularisere såvel begrepet som disiplinen:Dermed er biosemiotikk* biologi tolket som tegnsystemer eller, for å bruke litt flere ord,* signifikasjonen, kommunikasjonen og vanedannelsen hos levende prosesser * semiose i levende natur * det biologiske grunnlag for alle tegn og tolkning av tegnÅ definere biosemiotikk som «biologi tolket som tegnsystemer» er å vektlegge ikke bare den nære forbindelsen mellom biologi slik vi kjenner det og semiotikk, men først og fremst den dype perspektivforandring implisitt når liv betraktes ikke bare via studier av molekyler og kjemi, men som tegn formidlet og tolket av andre levende tegn på en rekke måter, inkludert gjennom molekyler. På denne måten tar biosemiotikken for gitt og respekterer kompleksiteten til levende prosesser slik de åpenbares av de eksisterende disipliner innen biologi – fra molekylærbiologi til hjernevitenskap og adferdsstudier – imidlertid forsøker biosemiotikken å føre ulike funn fra de forskjellige disiplinene innen biologi sammen til et nytt og mer integrert perspektiv på den levende verdens sentrale fenomener, inkludert generering av funksjon og signifikasjon i levende systemer, fra ribosomet til økosystemer og fra begynnelsen av liv til dets overordnede mening. Videre søker biosemiotikken, ved å frambringe nye konsepter, teorier og studier av enkelttilfeller fra biologien, å kaste nytt lys på noen av de uløste gåter innen det generelle studiet av tegnprosesser, slik som spørsmålet om opprinnelsen av signifikasjon i universet. Her forstås signifikasjon på en svært uspesifikk måte, dvs. ikke ganske enkelt overføringen av informasjon fra et sted til et annet, men genereringen av selve innholdet og meningen i den informasjonen i menneskelige såvel som i non-menneskelige tegn-produsenter og tegn-mottakere. Tegnprosesser behandles på dette vis som relle: De styres av regulariteter som kan oppdages og forklares. De er intrinsiske i levende natur, men vi kan få tilgang til dem, ikke direkte, men indirekte gjennom andre tegnprosesser – selv om menneskets representasjon og forståelse av disse prosessene bygges opp som et separat vitenskapelig tegnsystem atskilt fra organismenes egne tegnprosesser.En av de sentrale karakteristikker ved levende systemer er den høyt organiserte karakter deres fysiske og kjemiske prosesser har, delvis basert på informasjonsmessige og molekylære egenskaper ved det som på 1960-tallet ble kjent som den genetiske kode. Fremragende biologier, som Ernst Mayr, har sett disse informasjonsaspektene som en av de framvoksende egenskaper ved liv som en prosess som utmerker liv fra alt annet i den fysiske verden, unntatt, kanskje, menneskeskapte datamaskiner. Imidlertid, der den informasjonsmessige teleologi hos dataprogrammer er avledet, ved å ha blitt designet av mennesker for å oppnå spesifikke mål, er teleologien og de informasjonsmessige egenskaper hos organismer iboende ettersom den har utviklet seg naturlig gjennom evolusjonære prosesser. Tradisjonell biologi har sett på slike prosesser som rent fysiske og, fordi de har vært under påvirkning av reduksjonistiske og mekanistiske tradisjoner, har valgt å forholde seg til en svært avgrenset forståelse av det fysiske som noe som kun har å gjøre med effektiv forårsaking. Biosemiotikk er et forsøk på å anvende ideene fra semiotikk til å besvare spørsmål om den biologiske og utviklingsmessige framvekst av mening, intensjonalitet og en psykisk verden – spørsmål som vanskelig lar seg besvare innenfor et strengt mekanistisk og fysikalsk forankret rammeverk. Biosemiotikk ser evolusjonen av liv og evolusjonen av semiotiske systemer som to aspekter av den samme prosessen. Den vitenskapelige tilnærming til opprinnelse og utvikling av liv har, delvis på grunn av molekylærbiologiens suksess, gitt oss svært verdifulle beskrivelser av de ytre sidene ved hele prosessen, men har oversett de indre kvalitative sidene av tegnvirkning, og har ført til et uklarere bilde av kausalitet. Komplekse selvorganiserende levende systemer styres også av formell og endelig kausalitet – «formell» i betydning «ovenfra-og-nedad forårsaking» fra en hel struktur til dens individuelle molekyler der deres handlinger begrenses men hvor de også blir tilført funksjonell mening i relasjon til hele metabolismen – og «endelig» i tendensen til å etablere vaner og å generere fremtidige fortolkere av de samtidige tegnhandlinger. Her trekker biosemiotikken veksler også på innsikter fra disipliner som systemteori, teoretisk biologi og komplekse selvorganiserende systemers fysikk.Særskilte vitenskapelige disipliner som molekylærbiologi, kognitiv etologi, kognisjonsvitenskap, robotikk og neurobiologi omhandler informasjonsproseser på ulike nivåer og bidrar derved spontant til kunnskapen om biosemiotikk . Imidlertid er den rendyrkede biosemiotikken ennå ikke et eget forskningsprogram innenfor en vitenskapelig disiplin, men et generelt perspektiv på liv som forsøker å integrere slike oppdagelser og å bygge et nytt fundament for biologi. Det kan bidra til å løse noen typer av cartesisk dualisme som fremdeles rir sinnets filosofi. Ved å beskrive kontinuiteten mellom materie og sinn, kan biosemiotikken også hjelpe oss til å forstå høyere former av sinn. Bortsett fra C.S. Peirce og Charles Morris, var tidlige pionerer innen biosemiotikk Jakob von Uexküll, Heini Hediger og Giorgio Prodi . Grunnleggerne Thomas Sebeok og Thure von Uexküll (1908 – 2004) og nåtidige autoriteter inkluderer biologene Jesper Hoffmeyer, Kalevi Kull, Claus Emmeche, Alexei Sharov, Søren Brier, Marcello Barbieri, Anton Markos, semiotikerne Floyd Merrell, John Deely, Myrdene Anderson, Lucia Santaella, og Winfried Nöth, og filosofen Guenther Witzany. (no)
|
![[RDF Data]](http://dbpedia.org/statics/sw-cube.png)
