| p:abstract
| - Advokat er i Norge en person med juridisk embedseksamen (jurist, cand.jur., master i rettsvitenskap) med advokatbevilling som yter juridiske tjenester (rettshjelp) overfor en klient, normalt i form av rådgivning og/eller representasjon overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter eller representasjon overfor andre private parter.
Det ble tidligere kalt sakfører. Før næringen ble fri i 1848 var tittelen prokurator og advokatene var offentlige embedsmenn.
I Norge, som i andre land, er det bestemt i lov og forskrift hvem som har rett til å benytte tittelen advokat og hvilke rettigheter og plikter dette innebærer samt hvilke oppgaver som kun kan utføres av en advokat («advokatmonopol»). Det finnes i andre land bestemmelser som delvis er ulike dem som gjelder for advokater i Norge. For eksempel er advokatyrket i Storbritannia delt opp i to ulike kategorier; en form er barrister, som representerer klienter overfor domstolene, og en annen form er solicitor, som bistår klientene utenfor domstolene.
Det gjelder i Norge ingen plikt til å la seg bistå av en advokat, verken overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter. En part kan prosedere saken sin selv eller overlate den til en prosessfullmektig. Retten kan imidlertid «tilbakevise» prosessfullmektigen dersom retten finner vedkommende uskikket. Likedan kan retten pålegge en part å stille med prosessfullmektig dersom parten ikke er i stand til å fremstille sin sak. For Høyesterett må prosessfullmektigen være advokat. Slik vil en part som ikke kan fremstille sin sak, kunne bli pålagt å engasjere advokat for Høyesterett.
I Norge er det domstolloven av 13.08.1915 nr. 5, kapittel 11, og advokatforskriften av 20.12.1996 nr. 1161 som angir de sentrale bestemmelser om advokaters virksomhet. Det gjelder blant annet spørsmålet om når det er nødvendig med advokatbevilling, hvem som kan få advokatbevilling, samt de mest sentrale plikter som følger av det å utøve advokatvirksomhet.
Domstolslovens utgangspunkt er at alle som utøver rettshjelpvirksomhet må ha advokatbevilling. Rettshjelpvirksomhet definerer loven som ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp, jf. domstolsloven § 218. Det gjelder imidlertid på visse vilkår enkelte unntak fra kravet om advokatbevilling, jf. § 218 annet ledd.
Advokatbevilling gis av det statlige organet Tilsynsrådet for advokatvirksomhet i form av et skriftlig bevillingsvedtak, jf § 220. (no)
|
![[RDF Data]](http://dbpedia.org/statics/sw-cube.png)
