| p:abstract
| - The Berlin Conference of 1884–85 regulated European colonization and trade in Africa during the New Imperialism period, and coincided with Germany's sudden emergence as an imperial power. Called for by Portugal and organized by Otto von Bismarck, the first Chancellor of Germany, its outcome, the General Act of the Berlin Conference, is often seen as the formalization of the Scramble for Africa. The conference ushered in a period of heightened colonial activity on the part of the European powers, while simultaneously eliminating most existing forms of African autonomy and self-governance. (en)
- La conférence de Berlin fut l’organisation et la collaboration européenne pour le partage et la division de l’Afrique. Cette conférence débuta le 15 novembre 1884 à Berlin et finit le 26 février 1885. À l'initiative de Bismarck, L’Allemagne, l’Autriche-Hongrie, la Belgique, le Danemark, l’Espagne, la France, la Grande-Bretagne, l’Italie, les Pays-Bas, le Portugal, la Russie, la Suède-Norvège et la Turquie ainsi que les Etats-Unis y participèrent. Une conférence antérieure initialisa le débat sur la conquête des Congos et amorça ainsi le début des luttes coloniales. La conférence de Berlin aboutit donc à édicter les règles officielles de colonisation. L’impact direct sur les colonies fut une vague européenne de signature de traités engendrant des massacres afin de les obtenir. (fr)
- ベルリン会議 (-かいぎ、Kongokonferenz、Berlin Conference)とは、1884年11月15日から1885年2月26日までドイツ帝国の首都ベルリンで開催された国際会議。列強のコンゴ植民地化をめぐる対立の収拾が図られるとともに、列強による「アフリカ分割」の原則が確認された。 (ja)
- De (Koloniale) Conferentie van Berlijn was een bijeenkomst van vijftien Europese landen en de Verenigde Staten gehouden in Berlijn in 1884-1885, over de verdeling van Afrika. De conferentie werd gehouden van 15 november 1884 tot 26 februari 1885. De staten gaven zichzelf hiermee een legitimering voor de zogenaamde "Scramble for Africa". Deze conferentie kwam er feitelijk op neer dat Afrika verdeeld werd. Het achterland van een kust die in handen was van een Europees land, behoorde daarmee tot de invloedssfeer van dat land. Zo werd onder meer Congo toegewezen aan de toenmalige Belgische koning Leopold II. Hij zou het als kolonie op zeer bloedige wijze voor zijn rubber en persoonlijke rijkdom ontginnen. Namibië werd als Duits Zuidwest-Afrika toegewezen aan Duitsland. In naam van de Duitse keizer werden vele tienduizenden opstandige leden van de Herero- en Nama-stammen omgebracht tijdens de zogenoemde Namibische genocide. Na de conferentie waren alleen Liberia, Ethiopië, Oranje Vrijstaat en de Zuid-Afrikaansche Republiek nog onafhankelijk (laatste 2 werden na enkele decennia alsnog veroverd door het Verenigd Koninkrijk). (nl)
- ar var sammankallande och konferensen hölls i Berlin 15 november 1884 - 26 februari 1885. Ombud för dessa båda stater samt för Österrike-Ungern, Belgien, Danmark, Spanien, USA, Storbritannien, Italien, Nederländerna, Portugal, Ryssland, Sverige-Norge och Osmanska riket deltog i konferensen. Som slutdokument för konferensen antogs den så kallade Berlingeneralakten. Ett område som sträckte sig från Kongobäckenet och närliggande område i östra Afrika fram till Indiska Oceanen vid 5° S breddgrad och floden Zambesis mynning definierades. Inom detta område förbjöds slavhandel och alla nationer skulle kunna handla fritt. Endast avgifter av karaktären billig ersättning för utgifter i handelns intresse fick tas ut, till exempel hamn-, lots-, fyr- och båkavgifter. Någon försäljning av handelsrättigheter skulle inte med åberopande av suveränitetsrättigheter kunna ske inom området. Kongofloden med bifloder och övriga vattenvägar inom området skulle vara öppna för alla nationers trafik. Området skulle styras av "Afrikasällskapet", en sammanslutning av geografer och upptäcktsresande som endast träffades en enda gång under en konferens, sällskapet leddes av Belgiens kung Leopold II och i själva verket arrangemanget med "Afrikasällskapet" en dimridå för att han skulle kunna få Kongo som personlig koloni. Området blev efter kort tid allt annat än ett frihandelsområde. Höga tullar lades på alla varor och tvångsarbetare användes i hög utsträckning. Så stora grymheter mot urbefolkningen bedrevs att världsopinionens vrede tvingade Kongo ur Leopolds händer 1908Även andra Afrikarelaterade ärenden behandlades på konferensen. Bland annat reglerades skeppsfarten på Niger. Riktlinjer för hur framtida ockupationer av landområden vid Afrikas kuster skulle genomföras, drogs också upp. Under konferensen erkände också alla deltagande stater, förutom Osmanska riket, Kongostatens suveränitet. Association internationale du Congo fick sedan biträda Berlingeneralakten. Enligt den tionde artikeln i akten, skulle Kongostaten vara "ständigt neutral". Erkännandet och begränsningen av den nya Kongostaten blev den viktigaste följden av Kongokonferensen. Denna konferens kan betraktas som inledningen av en period då Afrika genom annekteringar, proklamering av protektorat och intressesfärer med mera allt snabbare delades upp. 30px Denna artikel är helt eller delvis baserad på material från Nordisk familjebok, 1904–1926 Kategori:Ugglan (sv)
- La Conferencia de Berlín, celebrada entre el 15 de noviembre de 1884 y 26 de febrero de 1885 en la ciudad de Berlín fue convocada por Portugal y organizada por el Canciller de Alemania, Otto von Bismarck, con el fin de resolver los problemas que planteaban la expansión colonial en África y resolver su repartición. Catorce Estados fueron representados: El Imperio Alemán, el Imperio Austrohúngaro, Bélgica, Dinamarca, el Imperio Otomano, España, Estados Unidos, Francia, Reino Unido, Italia, Países Bajos, Portugal, Rusia y Suecia. En ella se proclamó la libre navegación marítima y fluvial, la libertad de comercio en el centro del continente africano, el derecho a colonizar un territorio si se ocupaba la costa de éste, entre otras cosas. El proceso de colonización se realizó siguiendo las grandes vías fluviales, como los territorios del Níger, que fueron explorados entre los años 1788 y 1830; la cuenca del Nilo y la región de los Grandes Lagos Africanos, entre 1854 y 1859; el Zambeze, entre 1841 y 1873. La exploración del río Congo motivó las rivalidades entre varios países, por lo que el canciller Bismarck actuó como árbitro en la Conferencia, donde se estableció el Estado Libre del Congo (actualmente República Democrática del Congo), bajo soberanía de la Asociación Internacional del Congo y propiedad privada del rey de los belgas Leopoldo II, y de un Congo francés, ambos con salida al mar; la libre navegación por los ríos Níger y Congo, así como el principio del derecho a la posesión del traspaís a partir de un enclave costero. Así, la costa mediterránea africana quedó en manos de Francia y el Reino Unido; la costa oriental se dividió entre los alemanes al sur y los británicos al norte. La costa occidental quedó en poder de los belgas, franceses y británicos. Los italianos consiguieron Somalia y los portugueses, Angola y Mozambique. Sin embargo, pronto estallaron conflictos por la posesión de las zonas más estratégicas o más ricas, como en el caso de Túnez, Egipto y Marruecos. Categoría:Colonialismo (es)
- La Conferenza di Berlino del 1884-1885, detta spesso anche Conferenza sul Congo, regolò la colonizzazione e il commercio europeo in Africa durante il periodo del Neoimperialismo. Fu voluta da Bismarck, il primo cancelliere della Germania. Il suo esito, il documento degli Atti del Congo, viene spesso interpretato come la formalizzazione del cosiddetto Scramble for Africa (Lotta per l'Africa). (it)
- O Congresso de Berlim realizado entre 15 de Novembro de 1884 e 26 de fevereiro de 1885 teve como objetivo organizar, na forma de regras, a ocupação de África pelas potências coloniais e resultou numa divisão que não respeitou, nem a história, nem as relações étnicas e mesmo familiares dos povos do Continente.No congresso, que foi proposto por Portugal e organizado pelo Chanceler Otto von Bismarck da Alemanha — país anfitrião, que não possuía mais colônias na África, mas tinha esse desejo e viu-o satisfeito, passando a administrar o “Sudoeste Africano” (atual Namíbia) e o Tanganhica — participaram ainda a Grã-Bretanha, França, Espanha, Itália, Bélgica, Holanda, Dinamarca, Estados Unidos da América, Suécia, Áustria-Hungria, Império Otomano.Os Estados Unidos possuíram colônia na África; a Libéria, só que muito tarde, mas eram uma potência em ascensão e tinham passado recentemente por uma guerra civil relacionada com a abolição da escravatura naquele país; a Grã-Bretanha tinha-a abolido no seu império em 1834. A Turquia também não possuía colónias em África, mas era o centro do Império Otomano, com interesses no norte de África. Os restantes países europeus que não foram “contemplados” na partilha de África, também eram potências comerciais ou industriais, com interesses indirectos naquele continente. Num momento desta conferência, Portugal apresentou um projecto, o famoso Mapa cor-de-rosa, que consistia em ligar a Angola e Moçambique para haver uma comunicação entre as duas colônias, facilitando o comércio e o transporte de mercadorias. Mas este documento, apesar de todos concordarem com o projecto, Inglaterra, supostamente um antigo aliado dos portugueses, surpreendeu com a negação face ao projecto e fez um ultimato, conhecido como Ultimato britânico de 1890, ameaçando guerra se Portugal não acabasse com o projecto. Portugal, com medo de uma crise, não criou guerra com Inglaterra e todo o projecto foi-se abaixo. Como resultado desta conferência, a Grã-Bretanha passou a administrar toda a África Austral, com excepção das colónias portuguesas de Angola e Moçambique e o Sudoeste Africano, toda a África Oriental, com excepção do Tanganica e partilhou a costa ocidental e o norte com a França, a Espanha e Portugal; o Congo – que estava no centro da disputa, o próprio nome da Conferência em alemão é “Conferência do Congo” – continuou como “propriedade” da Companhia Internacional do Congo, cujo principal accionista era o rei Leopoldo II da Bélgica; este país passou ainda a administrar os pequenos reinos das montanhas a leste, o Ruanda e o Burundi. (pt)
- 柏林西非会议 (英语:Berlin Conference,意指柏林会议;德语:Kongokonferenz,意指刚果会议) 由欧洲强国在1884年至1885年与德国柏林举行,以准备她们在非洲建立殖民地与发展贸易。与会国最后达成了柏林会议总议定书,正式开始瓜分非洲。 (zh)
- Berlinkonferencen i 1884-85 regulerede europæisk kolonisering og handel i Afrika.Øget interesse blandt europæiske stormagter for at kolonisere Afrika fra slutningen af 1870-erne førte til et ønske om at definere nogle spilleregler for hvordan kapløbet om Afrika skulle foregå og til at definere deres respektive interesser så langt som muligt. Konkurrence blandt europæiske stater om området ved den nedre del af Congofloden blev det som førte frem til at arrangere en international konference om afrikanske spørsmål. Landene som var repræsenteret på konferencen var Tyskland, Østrig-Ungarn, Belgien, Danmark, Frankrig, Storbritannien, Italien, Nederland, Portugal, Rusland, Spanien, Sverige-Norge, det Osmanniske Rige og USA. Konferencen fandt sted i Berlin den 15. november 1884, og efter langvarige forhandlinger blev generalakten for Afrika undertegnet den 26. februar 1885 af repræsentanter for alle landene som deltog på konferencen. Aftalen regulerede følgende punkter:*Congo-fristaten blev anerkendt som en privat besiddelse tilhørende Congoselskabet. De 14 deltagende stater blev enige om handelsfrihed i området ved Congo-bassinet og Malawisøen, og øst for dette område syd for den 5. nordlige breddegrad. Det omfattede den nuværende Demokratiske Republik Congo, Republikken Congo, Uganda, Kenya, Rwanda, Burundi, Tanzania og Malawi samt størstedelen af Centralafrikanske Republik, den sydlige del af Somalia, den nordlige del af Mozambique og Angola samt små dele af Gabon, Cameroun, Sudan, Etiopien og Zambia. Floderne Niger og Congofloden blev åbnet for skibsfart. Forbudet mod atlantisk slavehandel blev vedtaget. Der blev enighed om det grundprincip at enhver magt havde ret til en koloni, hvis vedkommende stat var den første til at tage den i besiddelse. Begrebet «indflydelsessfære» blev første gang brugt i Berlin-aftalen. Selvom blandt andet H.L Wesseling i hans værker fra 1996 og 1997 anfægter at hinterland begrebet, eller indflydelsessfæren faktisk blev behandlet på Berlinkonferencen. Med Berlin-aftalen ophørte selvstændigheden for det meste af Afrika. Koloniseringen blev fuldført 1890-1900. (da)
- Die Kongokonferenz fand vom 15. November 1884 bis zum 26. Februar 1885 auf Einladung von Reichskanzler Bismarck in Berlin statt und sollte die Handelsfreiheit am Kongo und am Niger regeln. Sie wird, vor allem im englischen Sprachraum, auch als Berliner Konferenz bezeichnet (allerdings nicht zu verwechseln mit dem Berliner Kongress 1878). Ihr Schlussdokument, die Kongoakte, bildete die Grundlage für die Aufteilung Afrikas in Kolonien. (de)
- Berlinkonferansen i 1884-85, på tysk kalt Kongokonferenz, regulerte europeisk kolonisering og handel i Afrika.Økt interesse blant europeiske stormakter for å kolonisere Afrika fra slutten av 1870-tallet førte til et ønske om å definere noen spilleregler for hvordan kappløpet om Afrika skulle foregå og til å definere deres respektive interesser så langt som mulig. Konkurranse blant europeiske stater om området ved den nedre Kongoelven ble utslaget som førte til enighet om å arrangere en internasjonal konferanse om afrikanske spørsmål, for å unngå en opptrapping av konfliktene. Landene som var representert på konferansen var Tyskland, Østerrike-Ungarn, Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Russland, Spania, Sverige-Norge, det osmanske rike og USA. Ingen afrikanske land var representert. Konferansen fant sted i Berlin den 15. november 1884, og etter langvarige forhandlinger ble generalakten for Afrika undertegnet den 26. februar 1885 av representanter for alle landene som deltok på konferansen. Ratifikasjoner ble deretter deponert av alle signaturstatene, unntatt USA. Avtalen regulerte følgende punkter*Kongo-fristaten ble anerkjent som en privat besittelse tilhørende Kongoselskapet. De 14 signaturstatene ble enige om handelsfrihet i området ved Kongo-bassenget og Malawi-sjøen og øst for dette området syd for den 5. nordlige breddegrad. Det omfattet dagens Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo, Uganda, Kenya, Rwanda, Burundi, Tanzania og Malawi samt størstedelen av Sentralafrika, den sydlige delen av Somalia, den nordlige delen av Mosambik og Angola samt små deler av Gabon, Kamerun, Sudan, Etiopia og Zambia. Elvene Niger og Kongo ble frigitt for skipsfart. Forbudet mot atlantisk slavehandel ble vedtatt Det ble enighet om grunnprinsippet at enhver makt hadde rett til en koloni, dersom vedkommende stat var den første til å ta den i besittelse. Begrepet «innflytelsessfære» ble første gang brukt i Berlin-avtalen. Berlin-avtalen innebar slutten på selvstendighet for det meste av Afrika. Koloniseringen ble fullført 1890-1900. Inndelingen av kolonier imperialistmaktene seg i mellom ble foretatt uten hensyn til geografiske og etniske forhold. Dette har medvirket til mange konflikter senere, der to eller flere rivaliserende etniske grupper har befunnet seg innenfor samme politiske grenser, f. eks. Darfur-konflikten og borgerkrigen i Rwanda. (no)
|