| p:abstract
| - Bartolomeo Pacca (27 December 1756 - february 19 1844) was an Italian cardinal, scholar and statesman as Cardinal Secretary of State. (en)
- Bartolomeo Pacca (ur. 25 grudnia 1756, zm. 19 kwietnia 1844) - włoski kardynał. Uzyskał doktorat utroque iure na uniwersytecie La Sapienza w Rzymie w 1775 roku. Tytularny arcybiskup Damietty od 1785. Nuncjusz apostolski w Kolonii 1786-94 i Portugalii 1794-1801. W Kolonii sprzeciwiał się przyznaniu wolności kultu protestantom, popadł też w konflikt z arcybiskupami-elektorami Kolonii i Trewiru. W 1801 został mianowany kardynałem przez Piusa VII. Pro-sekretarz stanu w latach 1808-14, przez większą część tego okresu był więziony przez Napoleona. Po uwolnieniu w kwietniu 1814 powrócił do Rzymu i stanął tam na czele Junty Państwowej, która rządziła miastem do czasu powrotu papieża. Początkowo reprezentował Stolicę Apostolską na kongresie wiedeńskim, szybko jednak zastąpił go sekretarz stanu Ercole Consalvi. Prefekt Kongregacji Kościelnych Immunitetów od 1809-20, kamerling Św. Kościoła Rzymskiego 1814-24 i prefekt Kongregacji d/s Biskupów i Zakonów 1818-28. Protoprezbiter Św. Kolegium od października do grudnia 1818. W grudniu 1818 uzyskał promocję do diecezji suburbikarnej Frascati. Biskup Porto i subdziekan kolegium kardynałów 1821-30. Zarządzał Rzymem podczas konklawe 1823. Pro-datariusz jego Świątobliwości od 1824. Był legatem w Velletri za pontyfikatu Leona XII, działał aktywnie przeciw karbonariuszom. W 1830 papież Pius VIII mianował go biskupem Ostii, dziekanem Św. Kolegium, sekretarzem Św. Oficjum i archiprezbiterem Bazyliki Laterańskiej. Na konklawe w 1829 i 1830-31 wysuwano jego kandydaturę do tronu papieskiego, jednak wskutek sprzeciwu Francji nie został wybrany. Był protektorem pisarzy i artystów oraz autorem pamiętników z okresu jak był nuncjuszem w Kolonii i Lizbonie. Zmarł w Rzymie. (pl)
- Nacque a Benevento il 23 dicembre 1756. Papa Pio VII lo elevò al rango di cardinale nel concistoro del 23 febbraio 1801. Fu pro Segretario di Stato fra il 1808 e il 1814. Morì il 19 aprile 1844 all'età di 87 anni. (it)
- Bartolomeo Pacca (der Ältere) war ein italienischer Kardinal. (de)
- Bartolomeo Pacca (den eldre) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Köln og Portugal. Mellom disse to postene var han blitt utnevnt til nuntius i Frankrike, men kunne ikke tiltre på grunn av Den franske revolusjon. Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII. I 1809 ekskommuniserte pave Pius VII keiser Napoleon I, og den 6. juli ble han og kardinal Pacca attestert. Paven ble sendt til Savona og Pacca til Fenestrelle. I 1813 ble de begge flyttet til Fontainebleau. Pacca fikk paven til å tilbakekalle sin overenskomst med Napoleon, og ble deportert til Uzès i januar 1814. Han ble løslatt ved Napoleons fall i april 1814. Han returnerte da til Roma og organiserte statsjuntaen som regjerte i den fraværende pavens navn. Han representerte Pavestolen under Wienerkongressen 1815 inntil kardinal Ercole Consalvi overtok ansvaret. Da kongen av Napoli, Joachim Murat, rykket mot Roma, flyktet han ikke, og under «de hundre dagene» fattet han noen kontroversielle beslutninger, som det å fengsle kardinal Jean-Siffrein Maury i Castel Sant'Angelo . Han var prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere i 1818, og ble prefekt for Kongregasjonen for seremoniene i 1830. Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "moderati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Della Gengas valg. Han deltok senere ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI. Pacca ble forfremmet til kardinalbiskop av Frascati i 1818, og i 1821 ble han kardinalbiskop av Porto e Santa Rufina. I 1830 ble han valgt til kardinalkollegiets dekanus, og fikk i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia. Han var grandonkel til sin navnebror kardinal Bartolomeo Pacca den yngre (kreert 1875). (no)
|