| dbpprop:abstract
|
- Valdemar Atterdag was a King of Denmark from 1340 to 1375. He was the youngest son of Christopher II and spent most of his childhood and youth in exile at the court of Louis IV, Holy Roman Emperor in Bavaria after the defeats of his father. Here he acted as a pretender waiting for a come-back. Following the assassination of Count Gerhard III by Niels Ebbesen and his brothers, Valdemar was proclaimed King of Denmark at the Viborg Assembly on St Hans Day, 21, June 1340 led by Niels Ebbesen. By his marriage with Helvig, the daughter of Duke Erik II of Schleswig and what was left to him by his father, about 1/4 of the territory of Jutland north of the Kongeå river. He was not compelled to sign a charter as his father had done, probably because Denmark had been without a king for years, and no one expected the twenty year old king to be any more trouble to the great nobles than his father had been. But Valdemar was a clever and determined man and realized that the only way to rule Denmark was to get control of its territory. Niels Ebbesen attempted to liberate central Jutland from the Holsteiners at the siege of Skanderborg Castle 2 November 1340, but Ebbesen and his brothers were killed. The first opportunity came with the money Helvig brought with her into the marriage. The mortgage on the rest of northern Jutland was paid off by taxes collected from Valdemar's peasants above the Kongåen. He was able to get North Friesland back in 1344 which he immediately taxed to pay off the debt on southern Jutland, 7000 silver marks. The over-taxed peasants grew restive under the constant demands for money. Valdemar next set his sights on Zealand. The bishop of Roskilde who literally owned Copenhagen Castle and town, gave both to Valdemar providing a secure base from which to gather taxes on trade through the Sound. He was the first Danish king to rule Copenhagen, a possession of the Bishop of Roskilde. Valdemar was able to capture or buy other castles and fortresses until he could force the Holsteiners out. When he ran out of money, he took Kalundborg and Søborg Castles by force. While in the midst of that campaign, he went to Estonia to negotiate with the Teutonic Knights who controlled Estonia. Danes had never migrated there in any numbers, so for 19,000 marks Valdemar gave up Denmark's eastern province which allowed him to pay off mortgages of parts of Denmark which were more important to him. Around 1346 Valdemar IV initiated crusade against Lithuania. German chronicler Franciscan Detmar noted, that Valdemar IV traveled to Lübeck in 1346, then turned to Prussia together with Erich II of Saxony in order to fight Lithuanians. However crusade against Lithuanians came to nothing, instead Valdemar went on a pilgrimage to Jerusalem (without Papal permission). He succeeded and was made a Knight of the Holy Sepulchre in honor of his accomplishment. He was censured by Pope Clement VI for not getting prior approval for such a journey. Upon his return, Valdemar gathered an army and proceeded to take back Vordingborg Castle, the Holsteiners main headquarters, in 1346. By the end of the year, Valdemar could claim all of Zealand as his own. He made Vordingborg his personal residence and expanded the castle and built the Goose Tower which has become the symbol of the town. Valdemar's reputation for ruthlessness against those who opposed him think carefully about switching sides. His tax policy crushed the peasants who feared to do anything but pay up. By 1347 Valdemar had thrown out the Germans and once again Denmark was a nation. With his increased income Valdemar was able to pay for a larger army and by treachery came into possession of Nyborg Castle and eastern Funen Island and the smaller islands. Valdemar's attention had just turned to Skåne which was still under the control of the king of Sweden when disaster struck the entire region. In 1349 Bubonic Plague (then known as the "Black Death") appeared as if by magic. Tradition has it that plague came to Denmark on a ghost ship that beached itself on the coast of northern Jutland. Those who went aboard found the dead swollen and black faced, but stayed long enough to take everything of value off it and thereby introduced the fleas that carried the disease into the population. People began to die by the thousands. During the next two years plague swept through Denmark like a forest fire. In Ribe twelve parishes ceased to exist in a single diocese. A few towns simply died with no one left alive. The general figures for plague in 1349–50 ranges between 33% and 66% of the people of Denmark. City dwellers were often harder hit than farm folk leading many people to abandon towns altogether. Valdemar remained untouched and took advantage of the deaths of his enemies to add to his growing lands and properties. He refused to reduce the taxes the following year though fewer peasants farmed less land. Nobles, too, felt their incomes shrink and the tax burdens fell heavier on them as well. Uprisings flared up in the following years. In 1354 the King and nobles met together as the Danehof and worked out a peace settlement among the parties. The terms of the charter said that the Danehof was to meet at least once a year on St John's Day, 21 June. The old system established in 1282 was reinstated and everyone's rights reverted to the traditional ones from before Christopher II's charter which gutted the powers of the king. Valdemar responded by raising an army and march through southern Jutland taking still more pieces of the lands that German counts had pried away form Denmark in the previous years. Rebellion spread quickly through Funen and he ravaged the Holsteiner's remaining territories and took the rest of the island. The charter proved to be useless when the king ignored the terms and the sporadic rebellions continued. That same year there was a monetary crisis which caused panic all over northern Europe. There is a famous poem about Valdemar's mistress, Tove, who was killed on the orders of Queen Helvig, though that particular story saga originally seems to be connected with his ancestor Valdemar I of Denmark. In 1358 Valdemar went back to Funen to try to reconcile with Niels Bugge and several other nobles and two bishops. The king refused to meet their terms, so they left the meeting in disgust. When they reached the town of Middlefart to find a ship to carry them over to Jutland, the fishermen they hired to transport them, murdered them. King Valdemar was blamed and the restive people of Jutland came out in open rebellion once again. They agreed to support each other in their fight to restore the rights the king once again had abrogated. Valdemar turned once again to Skåne which still lay under Swedish rule. Prince Erik of Sweden had rebelled against his father, King Magnus, taking Skåne and other parts of Sweden. King Magnus turned to Valdemar for help promising to give him Helsingborg Castle if Valdemar would assist in putting down Erik's rebellion. Erik suddenly died and King Magnus tried to reneg on his promise. Valdemar couldn't accept such an arrangement. He crossed the Sound with an army and forced Magnus to give up Helsingborg in 1360. WIth the taking of Helsingborg, Valdemar for all intents regained Skåne. Magnus wasn't strong enough to hold Skåne, so it passed back to Danish control. Valdemar was proclaimed Lord of Halland, Blekinge, and Skåne. What Valdemar could do little about was the increasing power of the Hanseatic League which had already become a major power in the region. Even before the conclusion of the small conflict with King Magnus, Valedemar decided to attack the Swedish island of Gotland, specifically the town of Visby which Valdemar hated because he had heard that they sang songs to mock him. He raised an army loaded on ships and invaded Gotland in 1361. Valdemar fought the Gotlanders and defeated them in front of the city killing 1800 men. The city surrendered, and Valdemar tore down part of the wall to make his entry. Once in possession, he set up three huge beer barrels and informed the city fathers that if the barrels weren't filled with silver and gold within three days, he would turn his men loose to pillage the town. To Valdemar's surprise the barrels were filled before nightfall of the first day passed. The churches were stripped of their valuables and the riches were loaded on Danish ships and carried home to Vordingborg, Valdemar's residence. Valdemar added "King of Gotland" to his title list. But his action against Visby, a member of the Hanseatic League would have dire consequences later. Valdemar tried to interfere with the succession in Sweden by capturing Countess Elizabet who was to marry Crown Prince Håkon of Sweden. She was forced into a nunnery and Valdemar convinced King Magnus that his son should marry Valdemar's daughter, Margrethe. The king agreed, but the nobles did not and forced Magnus to abdicate. They elected Albrecht of Mecklenburg, one of Valdemar's sworn enemies, as King of Sweden. Albrecht immediately went to work to stop Valdemar in his tracks. He persuaded the Hansa states to work with him because Valdemar threatened their access through the Sound and to the lucrative herring trade. Valdemar attacked the Hansa fleet trying force them out of the Sound fishing grounds. The Hansa member states demanded action. With Lübeck in the lead they wrote to Valdemar complaining about his interference with trade. He dismissed their complaints as the "mewling of cats". In 1362 the Hansa states, Sweden and Norway ganged up on Valdemar to teach him a lesson. The Hansa sent a fleet and an army to ravage the coasts of Denmark, and they succeeded in capturing and pillaging Copenhagen and parts of Skåne. Combined with the rebellious nobles on Jutland, they forced Valdemar out of Denmark at Easter in 1368. He appointed his friend and advisor Henning Podebusk to negotiate with the Hanseatic League in his absence. They agreed to a truce so long as Valdemar acknowledged their right to free trade and fishing rights in the Sound. They took control of several towns on the coast of Skåne and the fortress at Helsingborg for 15 years. They also forced the king to grant the Hanseatic League a say in Denmark's succession after Valdemar's death. Valdemar was forced to sign the Treaty of Stralsund in 1370 which acknowledged Hansa rights to participate in the herring trade and tax exemptions for its trading fleet. The king was able to return to Denmark after an absence of four years. Valdemar received Gotland, however, so even in defeat he was able to salvage something for himself and Denmark. Even while dealing with the Hansa states, Valdemar was trying to suppress rebellious nobles who tried to assert the rights they had forced Valdemar's father to concede, and fight the Swedes and Norgweigians. He was in the process of taking gradual control of southern Jutland when he fell ill. Valdemar enlisted the help of Pope Gregory IX who agreed to excommunicate rebellious Danes. But before anything along those lines was done, Valdemar died at Gurre Castle in north Zealand on 24 October 1375. Valdemar was buried at Sorø Abbey in 1375. When Henning Podebusk died, he was buried next to Valdemar at Sorø Abbey.. King Valdemar was a pivotal figure in Danish history; he gradually reacquired the lost territories that had been added to Denmark over the centuries. His heavy handed methods, endless taxation, and usurpation of rights long held by noble families led to uprisings throughout Valdemar's reign. His attempt to recreate Denmark as a power in northern Europe was welcomed by the Danes in the beginning, but Valdemar's policies met with bitter opposition by the great landed families of Jutland. He expanded the powers of the king based upon his military prowess and the loyal nobility that became the foundation of Danish rulers until 1440. Many foreigners were appointed as court officials and councillors. The most important of them was the German-Slavic nobleman Henning Podebusk who was drost (prime minister) from 1365 to 1388. Valdemar IV is often regarded as one of the most important of all Danish medieval kings. The sources give the impression of an intelligent, cynical, reckless and clever Machiavellian ruler with a talent for both politics and economy. He was succeeded by his grandson Oluf II of Denmark, the offspring of his daughter Margaret and Haakon VI of Norway, son to Magnus II of Sweden. His nickname "Atterdag" is usually interpreted as "day again" (its literal meaning in Danish), indicating that he brought new hope to the realm after a dark period of bad kingship. The epithet has also been suggested as a misinterpretation of the Middle Low German phrase "ter tage" ("these days"), which can best be interpreted as "what times we live in!" Many stories, ballads, and poems have been made about Valdemar. He was "reinvented' as one of the Danish hero kings during the mid-1800s when Denmark was fighting Germany for its traditional southern Jutland region.
- Waldemar IV. Atterdag war zwischen 1340 und 1375 König von Dänemark. Sein Beiname "Atterdag" bedeutet auf Dänisch wörtlich "neuer Tag", kann aber auch mit dem niederdeutschen "ter tage" erklärt werden, was sinngemäß übersetzt wird mit "In welchen Zeiten leben wir!". Waldemar Atterdag ist der Vater der dänischen Königin Margrete I. von Dänemark.
- Valdemar IV. Atterdag byl dánským králem v letech 1340 až 1375.
- Valdemar IV Atterdag, Atterdag en danés significa nuevo día,. Rey de Dinamarca. Hijo y sucesor de Cristóbal II. De niño fue ascendido al trono por la nobleza que se rebeló y depuso a su padre. En 1330 tuvo que abdicar al regresar su padre. A la muerte de su padre se inició un período de interregno, que termina con su ascenso al trono. En 1346, vendió Estonia a la Orden Teutónica. En 1361 conquistó Escania y la isla de Gotland, pero fue vencido por la Hansa en 1370. Casado con Helvig tuvo hijos: Ingeborg, abuela de Erik de Pomerania, futuro Erik VII. Margarita I. Casada con Haakon VI Magnusson, rey de Noruega y Suecia. Fue sucedido por su nieto Olaf Haakonsson, hijo de su hija Margarita.
- Valdemar IV Atterdag oli Tanskan kuningas 1340–1375. Hän oli Kristofer II:n nuorin poika. Valdemar vietti suurimman ajan nuoruudestaan maanpaossa. Kun interregnumin aikana suurinta osaa Tanskasta hallinnut Gerhard III oli murhattu, julistettiin Valdemar kuninkaaksi vuonna 1340. Valdemar pyrki saattamaan koko Tanskan lujan valtansa alle. Valdemar myi Viron Saksalaiselle ritarikunnalle vuonna 1346 ja valloitti Tanskan aiemmin menettämät Skånen, Hallandin, Öölannin ja Gotlannin. Valdemarilla oli useita lapsia, joista merkittävin oli ehkä Norjan kuningas Haakonille naitettu tytär, Margareeta, josta tuli myöhemmmin Margareeta I. Margareetan aikaansaannoksia oli muun muassa Kalmarin unioni.
- Valdemar IV de Danemark Atterdag (nouveau jour) roi de Danemark de 1340 à 1375. Fils cadet de Christophe II de Danemark. Il vivait en exil chez son beau frère le margrave Louis de Brandebourg. Après l'assassinat de l'Administrateur du Royaume le duc Gérard III de Holstein et à la suite d'un accord négocié à Spandau en avril 1340 et en mai de la même année à Lübeck avec les ducs de Holstein et son homonyme et ancien roi, le duc Valdermar V de Schleswig il fut finalement élu roi de Danemark. Malgré les marchandages initiaux de son règne, Valdemar IV mérite bien son surnom car il reconquit militairement ou racheta tous les territoires aliénés pendant les règnes précédents notamment la Fionie, la Scanie, le Halland et le Blekinge. Il annexa même en 1361 les deux îles suédoises d'Öland et de Gotland d'où le titre de roi de Goths toujours porté par ses successeurs. Après la mort de son fils et héritier le prince Christophe, le roi prépara l'union dano-norvégienne en mariant en 1363 sa fille cadette Marguerite avec le roi Håkon VI de Norvège. Pour se procurer des ressources financières le roi Valdemar avait dû céder en 1346 aux Chevaliers teutoniques de Livonie la province d'Estonie. Il dut également accepter en 1370 un traité de commerce défavorable avec la Hanse. En 1375 lors de la mort de Henri de Schleswig dernier représentant de la lignée d'Abel de Danemark il réussit à s'emparer de la plus grande partie du Duché de Schleswig. Valdermar IV mourut le 24 octobre 1375.
- ファイル:Valdemar Atterdag. jpg フレスコ画に描かれたヴァルデマー4世。ネストヴェズのサンクト・ペールス教会。 ヴァルデマー4世(ヴァルデマール4世とも、Valdemar IV, 1320年 - 1375年10月24日)は、デンマークの国王(在位:1340年 - 1375年)。前々王クリストファ2世の息子にあたる。1397年にカルマル同盟を成立させたことで有名なマルグレーテ(デンマーク摂政、事実上の女王とみなされる)の父。
- Waldemar IV (of Waldemar Atterdag), was koning van Denemarken van 1340 tot 1375. Hij was de jongste zoon van Christoffel II van Denemarken en Euphemia van Pommeren. Hij was gehuwd met Helvig van Sleeswijk Kinderen: Christoffer van Denemarken Margareta (1345-1350), verloofd met hertog Hendrik III van Mecklenburg (1337-1383) Ingeborg (1347-1370), gehuwd met hertog Hendrik III van Mecklenburg (1337-1383) Margaretha (I) (1353-1412), regeerde als koningin over Denemarken, Noorwegen en Zweden, en moeder van zijn directe opvolger Olaf II van Denemarken. Waldemar IV bracht het grootste gedeelte van zijn jeugd in ballingschap door in Duitsland op het hof van Lodewijk IV van het Heilige Roomse Rijk, nadat zijn vader verslagen was. Hier werd hij opgeleid als toekomstig koning van Denemarken. Waldemar IV werd in 1340 tot koning gekozen nadat de graaf Gerard II van Holstein, de feitelijke machthebber in Denemarken tijdens het interregnum (1332-1340), vermoord was. Waldemar IV was nu eigenlijk alleen nog maar machthebber in de noordelijke streken van Jutland, de rest van het land was nog verpacht aan Deense en Duitse aristocraten. Waldemar IV was ook de eerste koning die ´heerser´ van Kopenhagen zou worden, een positie die tot die tijd werd bekleed door de bisschop van Roskilde. Waldemar IV is een belangrijk persoon in de Deense historie; hij bracht geleidelijk aan de rest van Jutland en Seeland onder zijn controle en uiteindelijk herenigde hij Denemarken door ook Skåne in 1360 te veroveren. Zijn werkwijze was een mengeling van hoge belastingheffing, leningen aangaan bij de noordelijke Duitse prinsen en een stapsgewijze onderwerping van de gewesten die waren verpacht. In 1346 verkocht hij het Hertogdom Estland, dat in werkelijkheid eigenlijk al een Duitse kolonie was, om geldmiddelen te verkrijgen om op deze wijze de verpachte Deense gewesten terug te kunnen kopen. Zijn politiek zou in het begin door de Deense bevolking geaccepteerd worden, maar zou spoedig weerstand oproepen onder de aristocratie van Jutland. Tweemaal in de 1350-er jaren zouden zij een oproer teweeg brengen, welke beide door Waldemar IV zouden worden onderdrukt. Zijn positie als koning was gebaseerd op zijn militaire macht en een loyale aristocratie die de basis zouden vormen voor de heerschappij van de Deense koningen tot 1440. Vele buitenlanders werden aangesteld als hoogste ambtenaar en raadsman. De belangrijkste onder hen was de Duits-Slavische edelman Henning Podebusk die drost (leider van de regering) zou worden van 1365-1388. Waldemar IV herenigde niet alleen Denemarken, maar zou ook succesvol de Deense rol als regionale grootmacht herstellen. Hij plaatste aanvallen in zowel de noordelijke Duitslanden (Sleeswijk en Holstein) en in Zweden en vocht ook tegen het Hanzesteden-verbond middels de verovering in 1361 van het Hanze-eiland Gotland. Toch zou het conflict met het Hanze-verbond eindigen in een Deense nederlaag en in 1370 werd Waldemar IV gedwongen om zich te onderwerpen aan het Verdrag van Stralsund wat inhield dat hij enige economische en formele concessies moest toestaan aan het Hanze-verbond. Deze nederlaag weerhield hem er niet van te proberen om Zuid-Jutland weer onder zijn controle te krijgen, een poging die succesvol leek te zijn tot op het moment dat hij onverwacht zou overlijden. Waldemar IV werd begraven in de kerk van de Academie in Sorø.
- Valdemar Atterdag (Valdemar IV), var konge av Danmark 1340-1375. Etter at hans far Kristoffer II av Danmark ble drevet ut av landet i 1326, oppholdt Valdemar seg ved det keiserlige hoff i Sør-Tyskland, hvor han fikk en fyrstelig oppdragelse. Etter at Niels Ebbesen den 1. april 1340 myrdet Gerhard III av Holstein, «den kullede greve» ble det 22. april 1340 inngått et forlik i Spandau ved Berlin. Dette bestemte at Valdemar skulle være konge, og at landet nord for Limfjorden skulle tilfalle ham. Resten av Nord-Jylland fikk han mot å betale 35 000 mark sølv. Videre ble det avtalt at de tyske grevene skulle oppgi besittelsene Kalø, Horsens, Kolding og Ribe. Da Helvig, datter av hertug Erik II av Slesvig, i 1340 giftet seg med Valdemar, medbragte hun i medgift en fjerdedel av Nord-Jylland. 23. juni 1340 ble Valdemar valgt til konge på landstinget i Viborg. Han stod overfor en stor oppgave, nemlig å samle riket og betale kreditorene. Landet hadde da vært under holstensk herredømme siden 1332. I 1341 utstedte Valdemar et amnesti til alle som måtte ha forbrutt seg mot hans far eller resten av familien. I 1346 solgte han Estland, som hadde vært dansk siden 1219, til Den tyske orden for 10 000 mark sølv. Hans metoder var meget hårdhendte, og der var en del tilløp til opprør flere steder. Men i løpet av 4-5 år ble også Sjælland «innløst». De katolske biskoper støttet kongen og han la sitt hovedkvarter til Vordingborg som han gjorde til Danmarks største festning og flåtestasjon. Da størsteparten av riket igjen var på danske hender, begynte Valdemar å involvere seg i forholdene i Nord-Tyskland. Han støttet sin svoger, markgreve Ludwig av Brandenburg i en konflikt med en bedrager, som hevdet å være den forlengst avdøde markgreve Valdemar. Bedrageren ble imidlertid støttet av den tyske keiser. I 1349 slo Valdemar bedrageren i et slag i Nord-Tyskland. Den hjemlige begeistring over kongens innblanding i de tyske forhold var behersket. I 1351 erklærte de holstenske grever som enda var i Danmark, sammen med en rekke jyske stormenn krig mot Valdemar. I 1353 ble det inngått forlik, og grevene fikk lov til å beholde deres panteslott på Fyn. I 1357 brøt det igjen ut opprør blant de jyske stormenn, blant andre drost Claus Limbeck og marsk Palle Jonsen Munk og de holstenske grever. I 1357 vant Valdemar det avgjørende slag ved Broberg på Fyn. Kampene ble avsluttet først i 1360 ved fredsslutning på et danehoff. Her ble også en håndfestning («Landefreden») vedtatt og kongen måtte underskrive den. Nå rettet Valdemar sin oppmerksomhet mot Skåne som i 1332 kom i personalunion som selvstendig part med Sverige og Norge under Magnus Smek, etter at skåningene hadde drept de tyske pantherrer foran Lund domkirke. Kong Magnus ble presset av sin sønn, Erik, som selv ville være konge, og både far og sønn ba Valdemar om hjelp. Valdemar lovet generøst dem begge sin bistand. Da Valdemar rykket inn i Skåne, ga Magnus ordre til å overlate de skånske borgene til de danske tropper, og i løpet av kort tid vaiet Dannebrog, som Valdemar hadde gjort til riksbanner, over Skåne. Etter erobringen av Malmø og Helsingborg var Skåne - og især det innbringende sildemarked - atter en del av det samlede og gjenreiste danske riket. Kongens største inntekter på den tid var avgifter fra sildemarkedene ved Falsterbo og Skanør. Hvert år i september stevnet omkring 100 000 kjøpmenn fra hele Europa til Falsterbo. Tønnene med sild fra Øresund ble veid av kongens menn, avgiften ble betalt, og tønnene ble rullet om bord i skipene. Valdemar fortsatte sine erobringer da han i 1361 inntok hansabyen Visby og erobret hele Gotland (som forble dansk til 1645). Krigstoktet på Gotland var usedvanlig blodig, også med samtidens målestokk. Tusenvis av dårlig utrustede bønder ble fanget og slaktet ned utenfor Visbys murer. Her ble de begravet i massegraver med en stor del av sitt utstyr. Visby, som var en av den tids rikeste byer, var særlig bebodd av tyskere, som handlet i Russland og tjente store penger. Men nå var det for meget for forbundet av nordtyske handelsbyer, Hansabyene, og de erklærte krig. I Vordingborg mottok Valdemar 77 krigserklæringer fra Hanseforbundet, som besto av byer i hele Europa. Kongen satte den gyldne gås på Vordingborgs Gåsetårn og uttalte: «77 høns og 77 gæs betyder intet.... ». Men her møtte Valdemar for første gang sin overmann. Etter noen innledende seire endte det med et stort nederlag hvor Valdemars eneste sønn, Christoffer, falt. I 1368 måtte Valdemar flykte fra Danmark, og i mer enn ett år oppholdt han seg ved den tyske keiseren hoff. Mens han var der, avla han også besøk hos begge pavene, både i Roma og i Avignon. Valdemar fikk tillatelse til å reise til den hellige grav i Jerusalem og la seg slå til ridder av Den hellige grav. Dette var den høyeste ordenen en kunne få den gang. 24. mai 1370 måtte Danmark underskrive en ydmykende fredsavtale i Stralsund, hvor Hansabyene fikk Skåne i pant og fikk kontroll over sildemarkedet i Skåne i 15 år. Videre fikk de rett til å godkjenne valget av Valdemars etterfølger. I 1371 vendte Valdemar hjem til Danmark. Etter dette nederlaget konsentrerte Valdemar seg om Slesvig, som var den siste del av riket som manglet. Slesvig ble ledet av den barnløse hertug Heinrich. Valdemar overtok flere store pantelen, bl.a. Als og Sundeved. I 1375 døde Heinrich, og hans enke overlot Valdemar Tønderhus. Det lyktes likevel ikke Valdemar å føre Slesvig helt tilbake til Danmark. Tilnavnet «Atterdag» menes å stamme fra plattysk, hvor «Ter Taghe» betyr hvilke dager!. Befolkningen ga ham også tilnavnet «Den onde» for hans hardhendte metoder. Valdemar Atterdag er begravet i klosterkirken i Sorø akademi. Med hustruen Helvig hadde han seks barn, men bare ét av dem overlevde faren, Margrete I.
- Waldemar IV Atterdag (Odnowiciel, Dojutrek) - syn Krzysztofa II, król Danii w latach 1340 - 1375. Gdy w 1340 r. władający Danią holsztyński hrabia Gerhard II został zabity, skończyło się trwające od ośmiu lat w tym kraju bezkrólewie i na tron wstąpił Waldemar IV Atterdag. Młody, wykształcony król początkowo władał tylko północną Jutlandią, stopniowo jednak odzyskał resztę Jutlandii, Zelandię i inne tereny spustoszonego i podzielonego za panowania poprzedniego króla kraju; w 1361 ponownie zjednoczył Danię przyłączając do niej Skanię i Gotlandię. Doprowadziło to jednak do konfliktu z Ligą Hanzeatycką zakończonego w roku 1370 podpisaniem niekorzystnego dla Danii traktatu stralsundzkiego. W 1346 r. Waldemar sprzedał zakonowi krzyżackiemu Estonię, która należała do Danii od 1219. Ruch ten wyniknął z chęci skoncentrowania sił na odbudowie królestwa i uniknięcia ewentualnego konfliktu z niebezpiecznym zakonem - utrzymanie odległej prowincji byłoby zbyt kosztowne. Waldemar pochowany został w katedrze Akademii w Sorø. W momencie śmierci króla z jego sześciorga dzieci przy życiu pozostała tylko Małgorzata I. Przydomek Dojutrek zawdzięcza swojemu ulubionemu powiedzeniu jutro będzie nowy dzień.
- Valdemar IV Atterdag, nascido por volta de 1321 e falecido em 24 de outubro de 1375 no Castelo Gurre foi entre 1340 e 1375 rei da Dinamarca. Seu apelido, Atterdag significa em dinamarquês "novo dia". Valdemar Atterdag é o pai da rainha dinamarquesa Margarida I.
- Вальдема́р IV А́ттердаг (датск. Valdemar Atterdag; Аттердаг — "Снова День") — король Дании с 22 июня 1340 (с 2 августа 1332 по 22 июня 1340 - страной правили регенты), сын Кристофера II; когда умер отец его, он был в Германии; вернувшись в Данию, он нашёл в ней полную анархию. После продолжительных междоусобий, замечательных тем, что ганзейцы действовали заодно с В. , он к 1343 году вернул себе Шлезвиг, Зеландию и другие острова. По договору от 29 августа 1346 годa Вальдемар Аттердаг продавал за 19 тысяч марок серебра Эстландию великому магистру Тевтонского ордена Генриху Дуземеру, который вскоре передал её ландмейстеру Тевтонского ордена в Ливонии Госвину фон Херике. На вырученные за продажу Эстляндии деньги Вальдемар возвратил себе многие домены датской короны. Аристократы, недовольные крутыми мерами Вальдемара, несколько раз восставали против него; окончательно побороть их В. удалось лишь в 1360 году. В этом же году он завладел уже всей Ютландией и у шведов отнял Сканию. С этих пор Дания стала первой балтийской державой, а Вальдемар стал любимцем народа, национальным героем датчан. Его высоко чтили и любили за то, что он восстановил политическую целостность Дании. Ошибка Вальдемара состояла в том, что, водворив в Дании абсолютизм, он слишком увлекся внешними предприятиями. Выполнение его обширных политических замыслов было непосильно только что объединённому королевству. Вальдемар прежде всего решил возвратить Дании те границы, в каких она была при Вальдемаре II, затем подчинить своему скипетру южную Швецию и Готланд и достигнуть полного господства на Балтийском море. Первым шагом к осуществлению этих планов, был поход на Готланд в 1361 году. Шведы называли этот остров ключом к трем северным государствам; главный город его, Висбю, имел важное значение в истории Ганзейского союза. Шведский король Магнус, ввиду внутренних смут, начавшихся в его королевстве, без сопротивления уступил Готланд В. Этот факт вызвал первую войну В. с ганзейскими городами. Последние на Грейфсвальденском конгрессе решили отстоять самостоятельность Висбю и вытеснить датчан из южной Швеции. Первая война ганзейцев с Вальдемаром окончилась поражением первых; в битве при Хельсингборге они были разбиты (1363) и в 1365 г. заключили мир в Вордингборге. В 1367 году города заключили между собой известную Кёльнская конфедерация; здесь решено было возобновить войну с датским королем. К 57 ганзейским городам примкнули короли шведский и норвежский. Вторая война началась в 1368 году. Союзный флот действовал весьма удачно: пал Копенгаген, занят был Хельсингборг, власть ганзейцев признали провинция Скания и острова Мён, Фальстер и Лаланд. Зунд был во власти ганзейцев, им принадлежало господство на Балтийском море. В 1370 году заключен был Стральзундский мир; он составляет эпоху в истории Ганзы. По условиям этого мира ганзейцы получили право свободно торговать во всех трёх скандинавских королевствах, привилегии их были расширены; в залог прочности мира города получили во временное владение все важнейшие крепости в южной Швеции. От ганзейцев стал зависеть и самый престол Дании: по Стральзундскому договору никто не мог быть избран в короли Дании без предварительного на то согласия ганзейских городов. Через пять лет после Стральзундского мира Вальдемар умер. В последние годы своего царствования он обратил внимание на внутренние реформы; проведены были новые дороги, построено несколько пограничных крепостей. Сын Вальдемара Христофор умер в 1363 году в борьбе с ганзейцами; единственная наследница его Маргарита была замужем за норвежским королем Гаконом. С Вальдемаром IV в Дании прекратилась династия Свенда Эстридсона.
- Valdemar IV Atterdag, trol. född 1321, död 24 oktober 1375, kung av Danmark från 1340. Son till Kristofer II av Danmark och Eufemia av Pommern. Kung Valdemar lade under sig det splittrade danska väldet bit för bit. Tillnamnet han oftast ansetts betyda Återdag (det blev åter dag i Danmark). Gift med Helvig av Slesvig. Hans grav återfinns i kyrkan i Sorø i Danmark. Barn: Kristofer av Danmark (1344-1363) Margareta Valdemarsdotter (1345-1350), förlovad med hertig Henrik Bödeln av Mecklenburg (1337/1338-1383) Ingeborg Valdemarsdotter (1347-1370), gift med hertig Henrik Bödeln av Mecklenburg (1337/1338-1383) Margareta (1353-1412), regerande drottning av Danmark, Norge och Sverige
|