| dbpedia-owl:abstract
|
- Narbenliteratur ist ein Begriff aus der chinesischen Literatur. Er fasst die unmittelbar nach der Kulturrevolution entstandenen literarischen Werke, in denen mit den Verbrechen der Kulturrevolution abgerechnet wird. Namensgeberin für diese literarische Bewegung ist die Erzählung "Narben" (伤痕 «Shanghen»), in deren Mittelpunkt das Schicksal eines zu Beginn der Kulturrevolution sechzehnjährigen Mädchens, namens Xiaohua, steht. Diese wendet sich von ihrer als Verräterin verurteilten Mutter ab und meldet sich zur Arbeit aufs Land. Acht Jahre lang verweigert sie ihrer Mutter jeden Kontakt. Für Xiaohua hätte ein Festhalten an ihrer Mutter Isolation bedeutet. Einzig die Entscheidung gegen die Mutter bringt ihr die Anerkennung durch ihre Umgebung. Als sie, nach der Verhaftung der Viererbande im Jahr 1976, von der Unschuld ihrer Mutter erfährt, kommt sie um Stunden zu spät, um die Mutter noch einmal lebend zu sehen. Die Geschichte endet mit der Beteuerung, niemals die Schuldigen an dem ihrer Mutter zugefügten Unrecht zu vergessen und die neue politische Führung beim Neuaufbau des Landes zu unterstützen. Mit dem Erscheinen dieser Geschichte setzte eine Debatte über die Aufgabe der Literatur bei der Bewältigung gesellschaftlicher Missstände ein und begann die literarische Verarbeitung der Kulturrevolution. Frühe Werke der Narbenliteratur waren oft gefühlvoll und mit Stereotypen überfrachtet. Oft wurde auch ein aufgesetzt wirkender optimistischer Schluss angefügt.
- Scar literature or literature of the wounded is a genre of Chinese literature which emerged in the late 1970s, soon after the death of Mao Zedong, portraying the sufferings of cadres and intellectuals during the tragic experiences of the Cultural Revolution and the rule of the Gang of Four. The first exemplar of the genre is generally agreed to be Lu Xinhua's 1978 story "Scar", which attacked official hypocrisy and corruption. Liu Xinwu's 1977 short story "The Class Teacher" (班主任) has also been described as the pioneer of scar literature, though this assessment is disputed. Most of the representative authors were in their thirties and forties at the time; they worked as salaried writers and editors, and published their works in state-sponsored literary journals. The moral outrage they expressed in their works resonated with the public, contributing to its popularity. The growth of scar literature corresponded with the Beijing Spring, a period of greater openness in Chinese society; scar literature has even been described as a "second Hundred Flowers Movement". Though scar literature focuses on trauma and oppression, and has been described as largely negative, love and faith remained its major themes; its practitioners were typically not opposed to Communism, but on the converse retained faith in the ability of the Party to rectify past tragedies, and "embraced love as a key to solving social problems". Regardless, though their writing was hailed as marking a revival of the tradition of socialist realism in the arts, it in fact represented a break from the socialist tradition, as it was no longer subject to party control, and was not under an obligation to serve the purpose of political education for the masses. However, scar literature did not entirely receive a free pass from the Party establishment; due to its criticisms of the Communist Party and of Mao himself, as well as its exposure of social problems, it came under attack by conservatives as early as 1979. Events such as the trial of Wei Jingsheng signalled writers that there were limits to the open discussion of the past errors of the Party, and after the end of the trial of the Gang of Four, the political climate chilled significantly. Eventually, the government began to crack down on scar literature as part of a wider campaign against "bourgeois liberalism" Deng Xiaoping himself provided major support for the campaign, even though his return to Chinese politics after his earlier disgrace and his political victory over rival Hua Guofeng relied heavily on the repudiation of ultra-leftist Maoism inherent in scar literature, and its influence on public opinion. The campaign against scar literature was itself unusual in that, unlike earlier campaigns against liberalism, official criticisms were generally limited to attacks on its content, rather than denunciations of individuals. Not all works by authors who lived through the Cultural Revolution can be classified as scar literature. Zhang Chengzhi in particular is notable for his idealism regarding his experiences during the Cultural Revolution; his works such as Black Stallion and Rivers of the North have been described as rebuttals to the "negativism of scar literature".
- La littérature des cicatrices est apparue en Chine à la fin des années 1970, alors qu'un regain de liberté voyait le jour vis-à-vis des intellectuels et des écrivains notamment, suite au procès de la bande des quatre et la critique officielle de Mao Zedong, suite à sa mort en 1976. Beaucoup d'écrivains ont alors exorcisé un passé marqué par le réalisme-socialiste et la littérature officielle, en offrant une vision crue et directe de la société chinoise, marquée notamment par les traumatismes de la campagne des cent fleurs et la condamnation des intellectuels qui s'ensuivit, le Grand Bond en avant et la famine, enfin la révolution culturelle. Suite à la "poésie obscure" des années 1970, forme d'expression clandestine dite aussi « école de Menglong », la littérature des cicatrices assurera une transition en forme d'exutoire, avant l'apparition d'auteurs engageant une recherche identitaire, et parfois un dialogue avec l'Occident.
- Scar literature, eller arr-litteratur, de såredes litteratur er en sjanger innen kinesisk litteratur som oppstod sent i 1970-årene, kort etter Mao Zedongs død. Den skildrer eller er preget av kadrenes og de intellektuelles lidelser under Kulturrevolusjonen og under Firerbandens velmaktsdager. Det er almen enighet om at det navngivende og første bidraget til denne sjangeren var Lu Xinhuas fortelling Arr, som gikk til angrep på offentlig hykleri og korrupsjon. Andre mener at det var Liu Xinwus novelle "Klasselæreren" (班主任) som var den første scar-litteratur, men denne vurderingen er omstridt. De fleste av forfatterne innen denne sjangeren var i tredve- eller førtiårene på denne tiden; de var lønnede forfattere og redaktører, og utgav sine bidrag i statsstøttede litteraturtidsskrifter. Det moralske opprør de gav uttrykk for fant stor resonans blant leserne, noe som bidro til sjangerens popularitet. Veksten av arr-itteraturen sammenfalt med Beijingvåren, en periode med større åpenhet i det kinesiske samfunn. Denne litteraturen er også blitt beskrevet som en «annen hundre blomster-bevegelse»". Selv om litteraturen fokuserer på trauma og undertrykkelse, og er blitt beskrevet som for det meste negativ, var kjærlighet og troskap viktige temaer. Forfatterne bak den var ikke generelt kritisk til kommunismen, men syntes å sette sin lit til at det kinesiske kommunistparti ville klare å beriktige fortidens tragiske feilgrep og «fremhevet kjærlighet som nøkkelen til å løse sosiale problemer». Men selv om deres verker ble hyllet som en gjenopplivelse av sosialrealismen i kunsten, representerte den et brudd med sosialistisk litterær tradisjon idet den ikke var underlagt partistyrking og heller ikke så seg forpliktet til å bidra til den politiske formasjon av massene. Arr-litteraturen fikk imidlertid ikke helt frie tøyler. Den kritiserte jo ofte kommunistpartiet og Mao, og blottla alvorlige sosiale problemer Derfor ble den kritisert av konservative innen partiet så tidlig som i 1979. Hendelser som rettssaken mot Wei Jingsheng signaliserte at det var grenser for den åpne diskusjon om Partiets tidligere feiltrinn, og etter rettssaken mot Firerbanden kjølnet klimaet betraktelig. Etterhvert begynte Partiet å gripe inn mot arr-litteraturen som del av en bredere kampanje mot "bourgeois liberalisme" Deng Xiaoping gav selv markant støtte til denne kampanjen, selv om hans egen vei til makten etter forvisningen under Kulturrevolusjonen, særlig hans politiske utmanøvrering av hans rival Hua Guofeng, var i vesenlig grad betinget av den avvisningen av ultravenstremaoisme som arr-litteraturen var så full av og som denne litteraturen bidro til å gjøre almen i folkemeningen. Men kampanjen mot arr-litteraturen var annerledes enn de tidligere kampanjer mot liberalisme i Folkerepublikken Kina ved det at kritikerne stort sett nøyde seg med å fordømme verkene, og lot de enkelte forfatterne i fred. Ikke alle verker av forfattere som gjennomlevet Kulturrevolusjonen kan klassifiseres som arr-litteratur. Zhang Chengzhi er et eksempel på en som var preget av en idealiserende fremstilling av sine opplevelser under Kulturrevolusjonen; hans arbeider som Den svarte gangeren og Elvene i nord er blitt beskrevet som tilbakevisninger av «arr-litteraturens negativisme».
- 伤痕文学泛指中国在1970年代末开始一种文学创作思想（潮流），是中国在文化大革命结束后最先出现的一种文学现象。是中國1980年代文學思潮的主流。主要是表现“文化大革命”给人们带来的精神物质上的巨大伤害以及对国家民族前途的反思，是一个具有历史转折意义的文学现象，在当时中国社会有广泛影响。
|
| rdfs:comment
|
- Narbenliteratur ist ein Begriff aus der chinesischen Literatur. Er fasst die unmittelbar nach der Kulturrevolution entstandenen literarischen Werke, in denen mit den Verbrechen der Kulturrevolution abgerechnet wird. Namensgeberin für diese literarische Bewegung ist die Erzählung "Narben" (伤痕 «Shanghen»), in deren Mittelpunkt das Schicksal eines zu Beginn der Kulturrevolution sechzehnjährigen Mädchens, namens Xiaohua, steht.
- Scar literature or literature of the wounded is a genre of Chinese literature which emerged in the late 1970s, soon after the death of Mao Zedong, portraying the sufferings of cadres and intellectuals during the tragic experiences of the Cultural Revolution and the rule of the Gang of Four. The first exemplar of the genre is generally agreed to be Lu Xinhua's 1978 story "Scar", which attacked official hypocrisy and corruption.
- La littérature des cicatrices est apparue en Chine à la fin des années 1970, alors qu'un regain de liberté voyait le jour vis-à-vis des intellectuels et des écrivains notamment, suite au procès de la bande des quatre et la critique officielle de Mao Zedong, suite à sa mort en 1976.
- Scar literature, eller arr-litteratur, de såredes litteratur er en sjanger innen kinesisk litteratur som oppstod sent i 1970-årene, kort etter Mao Zedongs død. Den skildrer eller er preget av kadrenes og de intellektuelles lidelser under Kulturrevolusjonen og under Firerbandens velmaktsdager. Det er almen enighet om at det navngivende og første bidraget til denne sjangeren var Lu Xinhuas fortelling Arr, som gikk til angrep på offentlig hykleri og korrupsjon.
- 伤痕文学泛指中国在1970年代末开始一种文学创作思想（潮流），是中国在文化大革命结束后最先出现的一种文学现象。是中國1980年代文學思潮的主流。主要是表现“文化大革命”给人们带来的精神物质上的巨大伤害以及对国家民族前途的反思，是一个具有历史转折意义的文学现象，在当时中国社会有广泛影响。
|
