| dbpprop:abstract
|
- The Portuguese Inquisition was formally established in Portugal in 1536 at the request of the King of Portugal, João III. Manuel I had asked for the installation of the Inquisition in 1515, but it was only after his death that the pope acquiesced. This inquisition was a Portuguese analogue of the more famous Spanish Inquisition.
- L'Inquisizione portoghese è stata un istituto religioso analogo all'Inquisizione spagnola. Fondata nel 1536, si diffuse alle colonie dell'impero portoghese e fu abolita ufficialmente nel 1821.
- Den portugisiske inkvisisjonen ble opprettet i Portugal i 1536 etter ønske fra kong João III av Portugal. Allerede Manuel I hadde bedt om at landet skulle få sin egen inkvisisjon i 1515, men paven gav ikke sin tilslutning til dette før etter hans død, og da ble det ikke noe av det på lenge. Det var først i 1531 at søknaden ble fornyet. Denne inkvisisjon var en portugisisk variant av den mer kjente spanske inkvisisjon. Ettersom den opererte i en tid da det katolske Portugal og det protestantiske England var forbundsfeller, og det var engelskmenn, nederlendere og andre protestantiske historikere som lenge formet bildet av denne tiden, har den portugisiske inkvisisjon ikke fått på langt nær det samme dystre bilde som den spanske. Kong João var en samvittighetsfull men noe enkel person, som lot seg lett påvirke av den folkelige klage mot jødene. Prosessen som ledet frem til den endelige godkjenning av en egen portugisisk kongelig inkvisisjon var lang, preget av bestikkelser alle vegne. Tribunalet var populært, og så godt som ødela den portugisiske jødedom. En annen effekt var at den nærmest delte nasjonen i to grupper; spioner og ofre. Utpressing og falske anklager bidro til å undergrave den nasjonale karakter. Den ble et nytt våpen i kongens hånd, som nå dessuten ikke hadde noen balanserende motmakt å forholde seg til etter at Cortes, fyrsteforsamlingen, hadde mistet sin makt allerede mot slutten av 1400-tallet. Langt senere skulle inkvisisjonen få en utfordrer i kritikk fra jesuittene, som var heller velvillige til de konverterte jøder, men det var jesuittene som kom dårligst ut av den tvekampen. Da marki Pombal skulle manøvrere seg til å bli den reelle leder av den katolske kirke i Portugal, brukte han inkvisisjonen som et av sine redskaper for å få brent jesuittpateren Malagrida på staken, og jesuittene ble kort etter kastet ut av de portugisiske kolonier og forbudt også i Portugal. På samme måte som i Spania var inkvisisjonen i Portugal direkte understilt kongen. Den ble ledet av en storinkvisitor, eller generalinkvisitor, utnevnt av paven men utpekt av kongen, og alltid fra den kongelige familie. Storinkvisitoren utnevnte i sin tur andre inkvisitorer. I Portugal var den første av storinkvisitorene kardinal-infantaen Henrik, som senere skulle bli konge. Det var inkvisisjonsdomstoler i Lisboa, Coimbra og Évora. Den pavelige innflytelse over den portugisiske inkvisisjons virke var ikkeeksisterende, hvis man ser bort fra noen få år på 1600-tallet da pavestolen faktisk, etter jesuittpateren António Vieiras tilskyndelse, fikk suspendert inkvisisjonens virke for å foreta en granskning av dens fremferd mot jødene og generelle prosessordning. Inkvisisjonen føyde seg da etter reformpåleggene fra Roma, og suspensjonen ble opphevet i 1681. Fra første stund var det krefter i styringsverket som så på inkvisisjonen som et praktisk middel for å kunne legge hånd på velhavende jøders eiendommer, og den kritiske vurdering av konverterte jøders oppriktighet som kristne skyldtes i stor grad statskassens behov for å bringe regnskapene i balanse. Inkvisisjonen holdt sin første auto da fé i Portugal i 1540. Likesom i Spania lå hovedvekten på å avdekke om konvertitter fra andre trosretninger virkelig holdt seg til katolsk rettroenhet og katolsk skikk. Den portugisiske inkvisisjon utvidet sitt virkefelt til det portugisiske kolonivelde, med virksomhet blant annet i Brasil, Goa og på Kapp Verde. Den bestod som religiøs domstol og gransket overholdelsen av katolsk ortodoksi helt opp til 1821. Inkvisisjonsdomstolenes virke omfattet boksensur, avdekking av spådomskunst, hekseri og bigami under João III. Boksensuren skulle få en negativ innvirkning på den portugisiske kulturelle utvikling idet den holdt landet tilbake og gammeldags i forhold til europeiske strømninger. Selv om inkvisisjonens uttrykte siktemål var innenfor den religiøse sfære, øvet den innflytelse på alle aspekter innen samfunnslivet: politisk, kulturelt og sosialt. Også økonomisk hadde den en skadelig virkning, for den drev kapital og investorer ut av hjemlandet. Noen inkvisitorer ekskommuniserte kong João IV i 1656, etter hans død. Den døde konges legeme ble dratt ut av kisten mens den lå i katedralen, avkledt og kastet i bakken. Etter å ha ekskommunisert liket fremsa inkvisitorene absolusjonen over det, fikk det anbragt tilbake i kisten, og så gikk de ut.
- A Inquisição portuguesa tinha de dar cobrimento a todos os territórios do Império, tendo sido particularmente mais justa em Portugal e menos violenta na Índia. É natural serem hoje recordados somente os casos mais marcantes que tenham comovido ou irado as populações, contentes ou não pelos resultados dos julgamentos feitos. Foi decretada uma lei que proibia a todos de apedrejarem, cuspirem, ou insultarem os réus e os condenados. Contudo eram as crianças que apedrejavam de forma "desculpável". Foi pedida inicialmente por D. Manuel I de Portugal, para cumprir o acordo de casamento com Maria de Aragão. A 17 de dezembro de 1531 Clemente VII pela bula Cum ad nihil magis a instituiu em Portugal, mas um ano depois anulou a decisão. Em 1533 concedeu a primeira bula de perdão aos cristãos-novos portugueses. D. João III, filho da mesma Dª Maria, renovou o pedido e encontrou ouvidos favoráveis no novo Papa, Paulo III que cedeu, em parte por pressão de Carlos V de Habsburgo. Em 23 de maio de 1536, por outra bula em tudo semelhante à primeira, foi instituída a Inquisição em Portugal. Sua primeira sede foi Évora, onde se achava a corte. Tal como nos demais reinos ibéricos, tornou-se um tribunal ao serviço da Coroa. A bula Cum ad nihil magis foi publicada em Évora, onde então residia a Corte, em 22 de outubro de 1536. Toda a população foi convidada a denunciar os casos de heresia de que tivesse conhecimento. No ano seguinte, o monarca voltou para Lisboa e com ele o novo Tribunal. O primeiro livro de denúncias tomadas na Inquisição, iniciado em Évora, foi continuado em Lisboa, a partir de Janeiro de 1537. Em 1539 o cardeal D. Henrique, irmão de D. João III de Portugal e depois ele próprio rei, tornou-se inquisidor geral do reino. Até 1541, data em que foram criados os tribunais de Coimbra, Porto, Lamego, Tomar e Évora, existia apenas a Inquisição portuguesa que funcionava junto à Corte. Em 1543-1545 a Inquisição de Évora efectuou diversas visitações à sua área jurisdicional. Mas em 1544, o Papa mandou suspender a execução de sentenças da Inquisição portuguesa e o autos-de-fé sofreram uma interrupção. Foram, então, redigidas as primeiras instruções para o seu funcionamento, assinadas pelo cardeal D. Henrique, e datadas de Évora, a 5 de Setembro. O primeiro regimento só seria dado em 1552. Em 1613, 1640 e 1774, seriam ordenados novos regimentos por D. Pedro de Castilho, D. Francisco de Castro e pelo Cardeal da Cunha, respectivamente. Segundo o regimento de 1552 deviam ser logo registadas em livro as nomeações, as denúncias, as confissões, as reconciliações, a receita e despesa, as visitas e as provisões enviadas "para fora". A natureza dos documentos dos tribunais de distrito é idêntica, visto que a sua produção era determinada pelos regimentos e pelas ordens recebidas do inquisidor-geral ou do Conselho e obedecia a formulários. Ao mesmo tempo, diz o livro «D. João III» de Paulo Drumond Braga, página 136, o pontífice emanou sucessivos perdões gerais aos cristãos novos em 1546 e 1547. Em 1547 Paulo III autorizou que o Tribunal português passasse a ter características idênticas aos tribunais de Castela: sigilo no processo e inquisidores gerais designados pelo Rei. No mesmo ano saiu o primeiro rol de livros proibidos e deixaram de funcionar os Tribunais de Coimbra (restaurado em 1565), Porto, Lamego e Tomar. Em 1552 o Santo Ofício recebeu seu primeiro Regimento, que só seria substituído em 1613. Em 1545 Damião de Góis tinha sido denunciado como luterano. Em 1548 Fernão de Pina, guarda-mor da Torre do Tombo e cronista geral do reino, sofreu idêntica acusação. No Arquivo da Torre do Tombo encontra-se abundante documentação: D. Diogo da Silva, primeiro inquisidor-mor, nomeou um conselho para o coadjuvar, composto por quatro membros. Este Conselho,do Santo Ofício de 1536 foi a pré-figuração do Conselho Geral do Santo Ofício criado pelo cardeal D. Henrique em 1569 e que teve regimento em 1570. Entre as suas competências, saliente-se: a visita aos tribunais dos distritos inquisitoriais para verificar a actuação dos inquisidores, promotores e funcionários subalternos, o cumprimento das ordens, a situação dos cárceres. Competia-lhe a apreciação e despacho às diligências dos habilitandos a ministros e familiares do Santo Ofício, julgar a apelação das sentenças proferidas pelos tribunais de distrito, a concessão de perdão e a comutação de penas, a censura literária para impedir que entrassem no país livros heréticos; a publicação de índices expurgatórios; as licenças para impressão. Sobre este Conselho Geral do Santo Ofício em Portugal, pode-se ler ainda. 1 - FARINHA, Maria do Carmo Jasmins Dias - "Ministros do Conselho Geral do Santo Ofício", Memória 1. Lisboa: ANTT, 1989, pp. 101-163. 2 - MONTEIRO, Fr. Pedro - "Catálogo dos deputados do Conselho Geral da Santa Inquisiçam", in Colleçam de documentos, estatutos e memórias da Academia Real da História Portugueza, vol. I. Lisboa: Pascoal da Sylva, 1721. A Inquisição foi extinta gradualmente ao longo do século XVIII, embora só em 1821 se dê a extinção formal em Portugal numa sessão das Cortes Gerais. Porém, para alguns estudiosos, a essência da Inquisição original, permaneceu na Igreja Católica através de uma nova congregação: A Congregação para a Doutrina da Fé.
- Португальская инквизиция была официально утверждена в 1536 году по просьбе короля Португалии Жуана III. Однако фактически история португальской инквизиции началась с 1492 года, когда происходил массовый исход в Португалию изгнанных из Испании иудеев и возникла проблема «новых христиан». Португальская инквизиция, как и испанская, фактически была государственной инквизицией, нежели папской. Хотя правовой основой деятельности государственной инквизиции являлась власть папы.
|
![[RDF Data]](/statics/sw-cube.png)
