| dbpprop:abstract
|
- The Democratic Republic of Afghanistan was a self-declared socialist state (but often referred to in the West as a "communist state") established by the Afghan communist party, People's Democratic Party of Afghanistan (PDPA) by then leader Nur Muhammad Taraki in 1978 in the Saur Revolution. From the start the republic ran into conflict with the local mujahideens which started what is known as the Afghan civil war. In 1979 the Soviet Union entered the country to help the communist government, they left however in 1989 after staying in the country for nine years. After the Soviet withdrawal, Afghanistan continued to deal with attacks from the Mujahideen. They received funding and arms from the Soviet Union until 1991 when the Soviet Union collapsed. For several years, the government army had actually increased their effectiveness past levels ever achieved during the Soviet military presence, but the government was dealt a major blow when Abdul Rashid Dostum, a leading general, switched allegiances to the Mujahideen in 1992, and together they captured the city of Kabul. Much of the republic and the PDPA's work in Afghanistan from 1978-1992 has been forgotten over the years by the international community and the Afghan people, with much of the infrastructure established during those fourteen years of communist rule having been destroyed by the civil war fighting since. Under the DRA, the Afghan economy, health care system, educational system and law enforcement system, among other elements, entered a peak.
- La República Democrática de Afganistán fue un autoproclamado estado socialista (aunque en occidente se refirieron frecuentemente a el como estado comunista) establecido en Afganistán por el partido comunista afgano, el Partido Democrático del Pueblo de Afganistán (PDPA), liderado por entonces por Nur Muhammad Taraki en 1978 durante la Revolución Saur. Desde el principio la república tuvo conflictos con los muyahidín locales, con quienes empezaron la llamada Guerra Civil Afgana. En 1979 la Unión Soviética entro en el país para ayudar al gobierno comunista, pero se retiraron en 1989 luego de nueve años de guerra. Tras la retirada soviética, la República de Afganistán siguió lidiando con los ataques de parte de los muyahidín. El país recibió fondos y armamento de parte de la URSS hasta 1991, cuando esta colapso. Por muchos años, el ejército había, de hecho, incrementado sus anteriores niveles de efectividad, incluso durante la ocupación soviética, pero el gobierno debió lidiar con un problema mayor cuando Abdul Rashid Dostum, un líder militar, cambio de bando y se alió con los muyahidín en 1992, y juntos tomaron la capital Kabul.
- La République Démocratique d'Afghanistan était de 1978 à 1992 le nom officiel de l'Afghanistan, qui était alors dirigé par un gouvernement communiste. Entre mille et trois mille personnes furent tuées durant le coup d’État communiste de 1978, incluant le président Mohammed Daoud Khan et dix-sept membres de sa famille. De nombreuses personnes dont beaucoup de membres de la famille royale furent jetées en prison. Nour Mohammad Taraki fut nommé président du conseil révolutionnaire et premier ministre, tandis que Babrak Karmal devenait vice-premier ministre et Hafizullah Amin ministre des Affaires étrangères. Babrak Karmal, leader du parti communiste Parcham - le drapeau - dominé par les Tadjiks, avait soutenu le coup d’État de Daoud en 1973. En 1977 le Parcham se joignit au Khalq - le Peuple -, autre parti communiste né dans les années 60, mais formé essentiellement de Pashtounes. Petit à petit, Babrak et les autres parchamis furent exilés et le 28 mars 1979, Hafizullah Amin devint premier ministre avec Taraki dans le second rôle de grand leader. L’épuration fut sanglante. Des milliers de communistes du parcham furent tués, ou jetés en prison et torturés. Pendant ce temps, la révolte gagnait le pays. La première révolte avait eu lieu dans la province de Kunar dans le Nouristan en 1978. Avant l’arrivée des Soviétiques, 400 000 réfugiés avaient déjà rejoint le Pakistan et 60 000 l’Iran. En septembre 1979, Taraki fut tué par Amin, qui prit tous les pouvoirs, ce qui allait à l’encontre des plans soviétiques, qui décidèrent donc d’envahir l’Afghanistan, ce qu’ils firent le 24 décembre 1979, et remirent Babrak Karmal au pouvoir. Hafizullah Amin fut tué par les spetsnaz dans les brefs combats pour la prise du pouvoir à Kaboul. Le régime communiste afghan dut affronter les assauts des Moudjahidines, ce qui le conduisit à faire appel à l'aide de l'URSS. La guerre de 1979 à 1989 aboutit à un retrait soviétique, sans que la pérennité du régime afghan ait été garantie. La République Démocratique d'Afghanistan parvint encore à résister trois ans aux Moudjahidines avant de tomber en 1992. [[Image:AfghanFlag1980. png| thumb | 3 drapeau de la R.D.A
- 27. april 1978 ble et kupp satt i gang av Hafizullah Amin mens han satt i husarrest. Mohammed Daoud Khan ble drept neste dag. Det kommunistiske Afghanistans Demokratiske Folkeparti (ADFP) fikk kontroll og 1. mai ble Noor Mohammed Taraki president. Landet ble gitt det nye navnet Afghanistans Demokratiske Republikk (ADR) som varte inntil 1992. ADFP ble splittet i flere fraksjoner i 1967, rett etter stiftelsen. Ti år senere hadde forsøkene til Sovjetunionen brakt sammen Khalq-fraksjonen til Taraki og Parcham-fraksjonen til Babrak Karmal. «Saur-revolusjonen», som den nye regjeringen kalte sitt statskupp etter måneden i den islamske kalenderen som det skjedde, var nesten fullt og helt oppnådd av Khalq-fraksjonen av ADFP. Suksessen gav dem effektivt kontroll over de væpnede styrkene som var en stor fordel over sin Parcham-rival. Khalqs seier var delvis grunnet Daous feilberegning om at Parcham var den farligste trusselen. Parchams ledere hadde dratt fordel av vide forbindelser med det øvre byråkratiet, den kongelige familien og den mest priviligerte eliten. Disse forbindelsene gjør også at deres handlinger er lette følge. Khalq, derimot, hadde ingen involvering med Daouds regjering, hadde lite forbindelser med Kabuls persisk-språklige elite og et landlig rykte basert på rekruteringen av studenter fra provinsene. De fleste var pashtoer, særlig ghilzaier. De hadde få åpenbare forbindelser med det øvre byråkratiet, mange hadde tatt jobber som lærere. Khalqs innflytelse ved Kabul Universitet var også begrenset. Det så ut som disse nykommerene i Kabul hadde vært i en dårlig posisjon for å kunne angripe regjeringen. Videre var de ledet av den usikre Mohammed Taraki, en dikter og til tider arbeidet han som en mindre tjenestemann. Han var en offentlig beryktet radikaler. Daoud var trygg på sine militære offiserer og hadde sett bort fra den arbeidsomme nestlederen til Taraki, Hafizullah Amin, som hadde skaffet seg forbindelser med misfornøyde pashtun-offiserer. Det mislykkede forsøket på å arrestere Amin som gjorde at han kunne sette i gang kuppet tidligere enn planlagt, antyder også Khalqs innfiltrasjon av Daouds hemmelige politi. Kuppets organisatorer hadde gjennomført en modig og sofistikert plan. Den bygget på sjokkeffekten av et kombinert pansret og luuftangrep på Argen eller palasset, Daouds svært sentraliserte regjeringskvartal. Initiativet demoraliserte de større, lojale eller nøytrale styrkene i nærheten. Rask kontroll over telekommunikasjon, forsvarsministeriet og andre sentrale autoritetssenter isolerte Daouds livvakt som gjorde sta motstand. Kuppet var Khalqs klart mest suksessrike initiativ. Faktisk i den grad at det har blitt skrevet betydelige mengder med litteratur som hevder at KGB, eller en annen spesialgren av det sovjetiske militæret, må ha stått bak planleggingen og gjennomføringen.. Med tanke på friksjonen som snart oppstod mellom Khalq og sovjetiske tjenestemenn, særlig over sammenslåingen med Parcham, virker sovjetisk kontroll over kuppet svært usannsynlig. Tidlig kjennskap til det virker mulig. Påstander om at sovjetiske piloter skal ha bombet palasset ser vekk fra tilgjengeligheten av erfarne afghanske piloter. Politisk lederskap av Afghanistans Demokratiske Republikk ble innsatt innen tre dager av den militære overtakelsen. Etter tretten år med konspiratorisk aktivitet, kom de to fraksjonene av ADFP til syne i offentligheten. De nektet til å begynne med å innrømme sitt marxistiske tankegods. Khalqs dominanse ble raskt tydelig. Taraki ble president, statsminister og generalsekretær av ADFP. Parchams leder, Babrak Karmal, og Amin ble utnevnt til vise-statsministre. Kabinettet ble delt elleve mot ti, med Khalq i flertall. Khalq dominerte revolusjonsrådet som skulle tjene som den herskende regjeringsorganet. Innen uker begynte renselsen av Parcham og innen sommeren ble Khalqs noe forvirrede sovjetiske beskyttere blitt klar over hvor vanskelig det ville bli å temme dens radikalisme. Ødeleggelsen av Afghanistans herskerelite hadde begynt rett etter maktovertakelsen. Henrettelser, (Parcham-ledere hevder at nærmere 11 000 i løpet av Taraki/Amin-perioden), flukt i eksil og senere ødeleggelsen av Kabul ville bokstavlig talt fjerne den store majoriteten av de rundt 100 000 som hadde vært Afghanistans elite og middelklasse. Deres tap brøt nesten totalt kontinuiteten av Afghanistans lederskap, politiske institusjoner og deres sosiale grunnlag. Karmal ble sendt til Tsjekkoslovakia som ambassadør, sammen med andre som ble sendt ut av landet. Amin så ut til å være den som dro mest nytte av denne strategien. Khalq-lederskapet viste seg ikke å være i stand til å fylle dette vakuumet. Dets brutale og klønete forsøk på å innføre radikale endringer i kontrollen over jordbruksområder og kreditt, landlige sosiale relasjoner, ekteskap og familiepolitikk og utdanning førte til spredte protester og opprør blant alle store samfunn i det afghanske landet. Taraki og Amin etterlot seg en arv av tumulter og forakt som ødela i stor grad senere marxistiske forsøk på å vinne folkets støtte. Regjeringen ble rekonstruert på en klassisk leninistisk måte. Inntil 1985 ble den styrt av en midlertidig grunnlov, «de fundamentale prinsippene i Afghanistans Demokratiske Republikk». Øverste myndighet ble gitt til revolusjonsrådet, opprinnelig et organ med 58 medlemmer, men antallet varierte senere. Dets handlingskomité, presidiet, utøvet makt da rådet ikke formelt var samlet. Revolusjonsrådet ble ledet av presidenten i den demokratiske republikken. Under rådet fungerte et kabinett under statsministeren, først og fremst i et format som ble arvet fra den før-marxistiske tiden. To nye ministerium ble lagt til: Islamske affærer, og stammene og nasjonalitetene. Administrativ organisering for provinsenes og distriktenes styre ble også beholdt. I leninistisk stil var ADFP plassert tett ved siden av de formelle regjeringsinstrumentene. Dets autoritet var skapt av sentralkomitéen som hadde en utførende stedfortreder, polittbyrået. Leder for begge var partiets generalsekretær. Partiets primære måte å styre på var gjennom sammensetning av politikken, som skulle utføre av det smedlemmer som tjente i regjeringen. 5. desember 1978 ble en vennskapstraktat underskrevet med Sovjetunionen og ble senere brukt som forløperen til den sovjetiske invasjonen. Betydelige opprør skjedde med jevne mellomrom mot regjeringen. 15. februar 1979 ble den amerikanske ambassadøren Adolph Dubs tatt til fange og senere drept da Amin beordret politiet til å angripe. USA oppnevnte ikke en ny ambassadør. I midten av mars gjorde den 17. infanteridivisjonen i Herat mytteri under ledelse av Ismail Khan til støtte for sjiamuslimer. Ett hundre sovjetiske rådgivere med deres familier ble drept. Byen ble bombet, som førte til massive ødeleggelser og tusenvis av døde, og ble senere tatt tilbake med den afghanske stridsvogner og fallskjermjegere fra hæren. Taraki besøkte Moskva den 20. mars 1979 med en formell henvendelse for sovjetiske bakkestyrker. Aleksei Kosygin fortalte ham at «vi tror det vil være en fatal feil å sette inn bakkestyrker... dersom våre styrker gikk inn, vil situasjonen i landet ditt... bli verre. » Til tross for denne uttalelsen forhandlet Taraki om noe væpnet støtte, kamphelikopter med russiske piloter og vedlikeholdsmannskap, 500 militære rådgivere, 700 fallskjermsoldater skjult som teknikere til å forsvare flyplassen i Kabul i tillegg til betydelige leveranser av mat. Leonid Bresjnev advarte fremdeles Taraki om at full sovjetisk intervensjon «kan bare tjene våre fiender, både dine og våre. » I løpet av denne perioden, flyktet mange afghanere til Pakistan og Iran og begynte å organisere en motstandsbevegelse. Selv om gruppene som organiserte seg i byen Peshawar, Pakistan, ville senere, etter den sovjetiske invasjonen, bli beskrevet av den vestlige pressen som «frihetskjempere», som om deres mål var å etablere et representativt demokrati i Afghanistan, i virkeligheten hadde disse gruppene hver sin agenda som ofte var langt fra demokratisk. Den intense rivaliseringe mellom Taraki og Amin innen Khalq-fraksjonen steg. Amin ble statsminister 28. mars 1979 med Taraki fremdeles som president. I september 1979 hadde Tarakis tilhengere gjort flere forsøk på Amins liv. Men det var Taraki som ble kastet og myrdet da han ble kvalt av en pute i sin egen seng, og Amin overtok makten i Afghanistan. Sovjeterene støttet først Amin, men de innså at han var for marxist-leninistisk til å overleve politisk i et så konservativt og religiøst land som Afghanistan. KGB i Kabul spekulerte i om Amins styre ville ble husket som «knallhard undertrykkelse og... [som ville resultere i] aktivering og styrking av motstanden... Situasjonen kan bare bli reddet ved å fjerne Amin fra makten. » Tarakis død ble først nevnt i Kabul Times 10. oktober som nevnte at den tidligere lederen som bare noe tidligere hadde blitt hyllet som «stor lærer... stort geni... stor leder» døde stille av «alvorlig sykdom, som han led under for en tid». Mindre enn tre måneder senere, etter at Amin-regjeringen ble kastet, ga de nylig innsatte tilhengerene av Babrak Karmal en annen gjenfortelling av Tarakis død. Ifølge denne gjenfortellingen hadde Amin beordret kommandøren av livvakten å henrette Taraki. Taraki skal ha blitt kvalt med en pute over sitt hode. Amins maktovertagelse fra maktkampen i det lille, delte kommunistpartiet i Afghanistan alarmerte sovjeterne og ville fremprovosere den serien med hendelser som ledet til den sovjetiske invasjonen. I Kabul var Amins steg til topposisjonen rask. Amin begynte uferdige forsøk på å moderere det mange afghanere så på som et anti-islamsk regime. Med løfter om mer religiøs frihet, reparasjoner av moskéer, utdelinger av Koranen til religiøse grupper, bruk av Allahs navn i sine taler og erklæringer om at saur-revolusjonen var «totalt basert på prinsippene i Islam. » Likevel holdt mange afghanere Amin ansvarlig for regimets knallharde tiltak. Sovjet etablerte en spesialkommisjon på Afghanistan, av KGB-formann Andropov, Ponomaryev fra sentralkomitéen og Ustinov, forsvarsministeren. Sent i oktober reporterte de at Amin skaffet seg flere motstandere, inkludert sovjet-sympatisører, hans lojalitet til Moskva var falsk og at han søkte diplomatiske forbindelser med Pakistan og muligens Kina.
- Demokratyczna Republika Afganistanu, DRA - to nazwa państwa funkcjonującego w latach 1978-1987 w Afganistanie, powstałego w dniu 30 kwietnia 1978 w wyniku przeprowadzonego dnia 27 kwietnia 1978 zamachu stanu. DRA przybrało jako ustrój polityczny republikę, na czele rządu jako premier stanął Nur Mohammed Taraki, polityk afgański należący do radykalnej frakcji komunistycznej Ludowo-Demokratycznej Partii Afganistanu. Nowe państwo miało charakter monopartyjny, władzę sprawowała partia komunistyczna która realizowała, według wytycznych ZSRR, radykalny program marksistowskich reform społeczno-gospodarczych.
- Демократическая Республика Афганистан (ДРА) — официальное название государства Афганистан. ДРА образована после Апрельской революции в 1978 году и ликвидирована талибами в апреле 1992 года.
- Afghanistans demokratiska republik var en sovjetstödd republik i dagens Afghanistan mellan åren 1978 och 1992. Den bildades genom en sovjetstödd kupp i Kabul, som störtade det gamla kungaväldet och införde en socialistisk republik, ledd av den intellektuelle Nur Mohammad Taraki. När denne följande år, 1979, störtades och dödades av den nationalistiske Hafizullah Amin använde Sovjetunionen detta som en förevändning att invadera och ockupera landet. Amin mördades, och en kommunistisk marionettregering installerades, ledd av Babrak Karmal. Medan Sovjetunionen under loppet av några veckor kunde lägga under sig större delen av landet (bl a åtta av de tolv största städerna) lyckades de aldrig slå ner motståndet på landsbygden, som fortsatte ohämmat, bl a under Usama bin Ladins ledning, stödda med vapen och utbildning av USA. När Sovjetunionen under en långtgående ekonomisk och politisk liberalisering och förestående kollaps slutligen drog sig ur landet 1989 var regimens tid ute. Den moderata rebellrörelsen Förenade afghanska befrielsefronten intog Kabul 1992 och gjorde formellt slut på väldet, men störtades i sin tur 1996 av de fundamentalistiska talibanerna som behöll makten i större delen av landet till den amerikanska invasionen och talibanernas återupptagna gerillakrig 2001.
- 阿富汗民主共和国是1978年4月29日成立的阿富汗政权。 主要领导人有： 塔拉基：阿富汗民主共和国总统，生於1918年，青年时在苏联大学学习，后成为反对王国政府的中坚人士。1965年成立人民民主党，任书记。1973年帮助达乌德夺权，1978年4月发动政变，夺取政权，4月29日成立阿富汗民主共和国，出任总统，上台后与总理阿明发生矛盾，到1979年9月16日被阿明政变推翻，在政变中丧生。 阿明：阿富汗民主共和国革命委员会主席，保卫祖国最高委员会主席。1929年出生，早年留学美国哥伦比亚大学，获硕士学位。回国后在教育部任职，1965年加入人民民主党，1967年人民民主党分裂后领导人民派。1969年当选国会议员。1978年4月出任副总理兼外交部长。1979年3月出任总理，同年7月兼任国防部长，9月16日发动政变上台，任革命委员会主席，保卫祖国最高委员会主席，人民民主党总书记。同年12月27日苏联军队入侵，他被杀死。 巴布拉卡·卡尔迈勒：阿富汗人民民主共和国总统兼总理。1929年生，1948年上阿曼睨中学，1951年入喀布尔大学政治学院学习法律、政治。1953年因参加反政府活动而被捕，1956年出狱，后当翻譯員，1959年重入学院，1960年毕业。1965年当选人民民主党副书记。1967年成为党内旗帜派领导人。1977年与塔拉基联合，1978年被捕，4月获释后出任总理，到1979年3月下台，任驻捷克斯洛伐克大使。同年12月回国出任阿富汗人民民主共和国总统兼总理，不久阿富汗内战全面爆发，1981年他辞去总理职务，到1986年12月下台，定居苏联，到1996年病逝。 纳颉布拉：阿富汗人民民主共和国总统。1947年生于喀布尔富商家庭，幼年时随父亲在白沙瓦居住12年，1950年代回国上学，1965年加入人民民主党。1975年毕业于喀布尔大学医学院，1977年任党中央委员，1979年任国家情报总局局长，1981年为中央政治局委员，1983年晋升为中将，1985年任中央书记，1986年1月任革命委员会主席团委员，5月出任人民民主党总书记，12月出任革命委员会主席团主席，1987年11月出任总统，到1992年4月16日辞职，将权力移交給游击队，然后到联合国驻喀布尔办事处避难，到1996年9月27日塔利班攻入喀布尔，他被处死。
|
![[RDF Data]](/statics/sw-cube.png)
