| dbpprop:abstract
|
- The Council of Piacenza was a mixed synod of ecclesiastics and laymen of the Roman Catholic Church, which took place from March 1 to March 5, 1095, at Piacenza. The Council was held at the end of Pope Urban II's tour of Italy and France, which he made to reassert his authority after the investiture controversy with Henry IV, Holy Roman Emperor. Two hundred bishops attended, as well as 4000 other church officials, and 30,000 laymen; there were so many people that the council had to be held outside of the city. The massive number of attendees reflects the increased authority of the church in the wake of Pope Gregory VII. Among the lay attendees was Eupraxia of Kiev, a daughter of Vsevolod I, Prince of Kiev, and sister to his son Vladimir II Monomakh, prince of Kievan Rus. She met with Pope Urban II, and on his urgings Eupraxia made a public confession before the church council. She accused Henry of holding her against her will, forcing her to participate in orgies, offering her to his son Conrad, and of attempting a black mass on her naked body. Those accusations were confirmed in turn by Conrad, who stated that this was the reason he turned against his father. Also in attendance were ambassadors from Philip I of France, who came to appeal Philip's recent excommunication over his illegal divorce and remarriage to Bertrade de Montfort: Philip was given until Pentecost to rectify his situation. The rest of the business of the council expressed fairly typical church concerns: there were at least 15 canons published during the council, including a condemnation of the Berengerian heresy; a condemnation of the Nicolaitan heresy; an affirmation of the presence of Christ in the Eucharist; denunciations of the Antipope Clement III and his supporters; and a prohibition of payment to priests for baptisms, burials, or confirmations. In hindsight, the most important attendees were the ambassadors sent by Byzantine emperor Alexius I Comnenus. Alexius had been excommunicated by Gregory VII, and been through a series of reinstatements in the Church, but Urban had ultimately lifted the excommunication when he became pope in 1088, and relations between the east and west were at least temporarily friendly. The Byzantine Empire had lost much of its territory in Asia Minor to the Seljuk Turks in the aftermath of the Battle of Manzikert in 1071, and Alexius hoped western knights could help him restore it. The ambassadors probably exaggerated the immediate danger to the empire, which was temporarily stalled by Seljuk infighting; Alexius also told them to remind them that Jerusalem was also held by Muslims, knowing that western Christians, too, attached a special significance to the city at the centre of the world which Muslims had denied them pilgrimage to. Alexius' request was taken far more seriously than he had hoped. Urban may already have been thinking about a crusade to the east, and the request was interpreted as a sign of weakness in both the Eastern empire and the Orthodox church. It has been suggested that Urban may have hoped that by sending help he could also reunite the churches under his authority; however, it should be noted that Urban II never refers to the idea of reuniting the churches under his authority in any of his four extant letters on crusading. News of the threat to the empire and the supposed threat to Jerusalem spread throughout France after the council ended; in November of 1095, Urban called an even bigger council, the Council of Clermont, where the organization of the First Crusade was formally announced. Most of the information about the Council of Piacenza comes from the chronicler Bernold of Constance, who was probably there himself, as well as Ekkehard of Aura and Guibert of Nogent. No extant contemporary Byzantine sources felt the ambassadors were important enough to mention, although it must be noted that many Byzantine sources from this time are no longer extant. For example, the council is mentioned by the 13th century chronicler Theodore Scutariotes, who quotes now-lost contemporary works.
- Die Synode von Piacenza war eine Synode vom 1. bis zum 5. März 1095 in Piacenza. Die Synode wurde von Papst Urban II. am Ende einer Reise durch Italien und Frankreich einberufen. Der Papst wollte mit der großen Versammlung vor zahlreichen kirchlichen und weltlichen Würdenträgern seine Autorität nach dem Ende des Investiturstreits unterstreichen. Diese Autorität drückte sich bereits durch die Anzahl der Teilnehmer aus: Rund 4000 Kleriker, darunter 200 Bischöfe, und 30.000 Laien werden genannt. Der größte Teil der Laien dürften allerdings Schaulustige aus Piacenza und der Umgebung gewesen sein. Die Zurschaustellung päpstlicher Würde sollte vor allem die Spaltung der Kirche beenden. Mit Urban II. und Clemens III. beanspruchten zwei Päpste die Herrschaft. Während Clemens Kaiser Heinrich IV. unterstützte, stand Urban in Opposition zum Kaiser. Auch in zahlreichen nachgeordneten Kirchenämtern gab es Mehrfachbesetzungen durch streitende Parteien, worunter die Macht der Kirche und die Erfüllung der Seelsorgeaufgaben litten. Zu einer Entscheidung zwischen den beiden Päpsten kam es allerdings nicht. Urban veröffentlichte lediglich eine Bulle gegen seinen Konkurrenten und dessen Anhänger. Darüber hinaus wurden eine Reihe von politischen Fragen behandelt: Adelheid von Kiew, die Frau von Kaiser Heinrich IV. , beschuldigte ihren Gatten des Ehebruchs und sexueller Ausschweifungen. Kurz darauf schied der Papst das Kaiserpaar. Eherechtliche Fragen erörterten auch Gesandte Philipps I. von Frankreich. Der König beschwerte sich darüber, dass er exkommuniziert worden war, nachdem er seine erste Frau Bertha von Holland verstoßen und die verheiratete Bertrada von Montfort geheiratet hatte. Urban gewährte dem König eine Frist, um sich zu rechtfertigen und bestätigte dann auf der Synode von Clermont die Exkommunikation. Außerdem wurden im Verlauf der Synode mehrere päpstliche Verordnungen erlassen, unter anderem gegen die Häresie Berengars von Tours, gegen Geldzahlungen für das Erteilen von Sakramenten, für den Zölibat und über die Transsubstantiation. Das im Nachhinein bedeutsamste Ereignis der Synode von Piacenza war das Erscheinen eines Gesandten des byzantinischen Kaisers Alexios I. Nachdem Alexios unter Gregor VII. gebannt worden war, hatte Urban II. dieses Urteil aufgehoben und damit eine Annäherung zwischen der katholischen Kirche und Byzanz eingeleitet. In Piacenza berichteten die Byzantiner von der Bedrohung ihres Reiches durch die Seldschuken, erinnerten daran, dass Jerusalem von den Moslems besetzt war und baten um Hilfe aus der lateinischen Welt. Auf Urban II. scheinen diese Berichte einen nachhaltigen Eindruck gemacht zu haben. Er ließ sie in den folgenden Monaten vor allem in Frankreich verbreiten und bezog sich schließlich bei seinem Aufruf zum Ersten Kreuzzug auf der Synode von Clermont im November 1095 darauf.
- Le concile de Plaisance était un synode composé d'ecclésiastes et de laïcs de l'Église catholique romaine, qui s’est déroulé du 1 mars au 5 mars 1095, à Plaisance.
- Il Concilio di Piacenza fu un sinodo misto di ecclesiastici e laici della Chiesa cattolica che ebbe luogo dal primo al 5 marzo, 1095, a Piacenza.
- Konsilet i Piacenza var en blandet synode av geistlige og lekmenn i den romersk-katolske kirke som fant sted fra 1. mars til 5. mars 1095 i Piacenza. Konsilet ble avholdt på slutten av pave Urban IIs reise i Italia og Frankrike som han gjorde for å styrke sin autoritet etter investiturstriden med Henrik IV av Det tysk-romerske rike. To hundre biskoper deltok i tillegg til 4000 andre embetsmenn i kirken og 30 000 lekmenn. Der var så mange mennesker at konsilet måtte holdes utenfor byen. Det massive antallet deltagere reflekterer den økte autoriteten til kirken etter pave Gregor VII. Blant lekmennen var Eupraxia av Kiev, datter av prins Vsevolod I av Kiev og søster til prins Vladimir II Monomakh av Kievriket. Hun møtte Urban, og på hans oppfordring bekjente hun offentlig foran kirkekonsilet. Hun anklaget Henrik for å holde henne mot hennes vilje, tvang henne til å delta i orgier, tilbød henne til hans sønn, Konrad, og for å forsøke å gjennomføre en sort messe på hennes nakne kropp. Disse anklagene ble bekreftet senere av Konrad som sa at dette var grunnen til at han vendte seg mot sin far. Utsendinger fra Filip I av Frankrike deltok også. De kom for å appellere Filips nylige ekskommunikasjon på grunn av hans ulovlige skilsmisse og gjenekteskap med Bertrade de Montfort. Filip fikk frist til pinse til å rette på sin situasjon. Resten av sakene til konsilet bestod av nokså vanlige kirkelige saker. Der var minst 15 vedtak som ble publisert på konsilet, inkludert en fordømmelse av det berengeriske kjetteri, en fordømmelse av nicolaistiske kjetteri, en bekreftelse på Kristi nærvær i nattverden, avvisninger av motpave Klemens III og hans tilhengere og et forbud mot betaling til prester for dåp, begravelser eller konfirmasjoner. I etterpåklokskapens lys var de viktigste deltakerne utsendinger fra Østromerrikets keiser, Alexios I Komnenos. Alexios var blitt ekskommunisert av Gregor VII og vært gjennom en rekke gjeninnsettelser i kirken, men Urban hadde til slutt hevet ekskommunikasjonen da han ble pave i 1088. Forholdet mellom øst og vest var i det minste midlertidig vennlige. Østromerriket hadde mistet mye av sitt territorium i Lilleasia til seldsjukkene i etterspillet av slaget ved Manzikert i 1071, og Alexios håpet at vestlige riddere kunne hjelpe ham til å ta det tilbake. Utsendingene overdrev antagelig den umiddelbare faren mot riket som ikke var så stor, nå som seldsjukkene kjempet seg i mellom. Alexios ba dem også minne om at Jerusalem ble holdt av muslimer. Han visste at også vestlige kristne tilla byen spesiell betydning som verdens sentrum som muslimene hadde nektet dem pilegrimsreiser til. Alexios' ønske ble tatt langt mer alvorlig enn han hadde håpet. Urban kan allerede ha tenkt på et korstog østover, og bønnen om hjelp ble tolket som et tegn på svakhet i både det østlige riket og den gresk-ortodokse kirke. Dersom Urban sendte hjelp, kunne han kanskje gjenforene kirkene under sin autoritet. Nyheter om trusselen mot riket og den antatte trusselen mot Jerusalem spredte seg raskt gjennom Frankrike etter at konsilet sluttet. Urban kalte sammen et enda større konsil i november 1095, konsilet i Clermont, hvor organiseringen av det første korstog formelt ble annonsert. Det meste av informasjon om konsilet i Piacenza kommer fra krønikeforfatteren Bernold av Constance som antagelig var der selv, samt Ekkehard av Aura og Guibert av Nogent som var ved Clermont dersom de ikke var ved Piacenza. Ingen samtidige bysantinske kilder følte at utsendingene var viktige nok til å nevnes, men konsilet nevnes av krønikeforfatteren Theodore Scutariotes i det 13. århundre. Han siterer samtidige verker som nå er tapt.
|
![[RDF Data]](/statics/sw-cube.png)
