| dbpprop:abstract
|
- Consociationalism is a form of government involving guaranteed group representation, and is often suggested for managing conflict in deeply divided societies. It is often viewed as synonymous with power-sharing, although it is technically only one form of power-sharing. Consociationalism was discussed in academic terms by the political scientist Arend Lijphart. However, Lijphart has stated that he had "merely discovered what political practitioners had repeatedly – and independently of both academic experts and one another – invented years earlier". John McGarry and Brendan O'Leary trace consociationalism back to 1917, when it was first employed in the Netherlands. Indeed, Lijphart draws heavily on the experience of the Netherlands in developing his argument in favour of the consociational approach to ethnic conflict regulation. The Netherlands, as a consociational state, was between 1857 and 1967 divided into four non-territorial pillars: Calvinist, Catholic, socialist, and liberal, although until 1917 there was a plurality ('first past the post') electoral system rather than a consociational one. In their heyday, each comprised tightly-organised groups, schools, universities, hospitals and newspapers, all divided along a pillarised social structure. The theory, according to Lijphart, focuses on the role of social elites, their agreement and co-operation, as the key to a stable democracy. The goals of consociationalism are governmental stability, the survival of the power-sharing arrangements, the survival of democracy and the avoidance of violence. When consociationalism is organised along religious confessional lines, it is known as confessionalism, as is the case in Lebanon.
- Als Konkordanzdemokratie wird ein Typus der Volksherrschaft bezeichnet, der darauf abzielt, eine möglichst große Zahl von Akteuren in den politischen Prozess einzubeziehen und Entscheidungen durch Herbeiführung eines Konsenses zu treffen. Demzufolge spielt die Mehrheitsregel als Entscheidungsmechanismus keine zentrale Rolle im politischen System. Das Gegenmodell zur Konkordanzdemokratie wird als Konkurrenzdemokratie oder Mehrheitsdemokratie bezeichnet. Reinformen der Konkordanzdemokratie oder Mehrheitsdemokratie gibt es nicht. In Europa gilt das politische System Luxemburgs als ausgeprägt konkordanzdemokratisch, die Schweiz, die Niederlande, Belgien sowie Österreich wiesen in der Geschichte zeitweise konkordanzdemokratische Züge auf. Inwieweit heute in der Schweiz von Konkordanzdemokratie gesprochen werden kann, ist umstritten. Weltweit gilt auch Ecuador als weitgehend konkordanzdemokratisch strukturiert. Auch das politische Modell des Libanon, in dem die höchsten Staatsämter auf die religiösen Gruppen aufgeteilt werden, trägt konkordanzdemokratische Züge.
- Aussi appelé consociativisme, le consociationalisme est la forme que prennent les systèmes politiques démocratiques dans les sociétés profondément divisées lorsqu'un partage du pouvoir parvient à s'opérer entre leurs élites hors de toute logique majoritaire et en dépit des clivages religieux, linguistiques ou ethniques qui peuvent exister par ailleurs entre les groupes socioculturels dont ces élites assurent la représentation au gouvernement. Rendue possible par des tractations de haut niveau visant une forme de consensus, l'existence de mécanismes consociationnels n’est envisagée par la science politique que dans une dizaine de pays du monde tous situés en Europe de l'Ouest et en Afrique subsaharienne, à l'exception du Liban, de la Guyana ou de la Malaisie. S'agissant de ceux à partir desquels le politologue Arend Lijphart a développé le concept dans les années 1960, la Belgique, les Pays-Bas et la Suisse sont particulièrement considérés.
- Il Consociativismo è una forma di governo che garantisce una rappresentanza ai diversi gruppi che compongono un paese. Viene spesso adottato per gestire i conflitti che sorgono in comunità nazionali profondamente divise per ragioni storiche, etniche o religiose. I suoi obiettivi sono la stabilità del governo, la sopravvivenza degli accordi di divisione del potere e della democrazia ed evitare la violenza politica. Quando il consociativismo si instaura tra le diverse confessioni religiose che convivono in un determinato paese, è noto anche come Confessionalismo. Esempio di governo in cui si è applicato il confessionalismo è quello offerto dal Libano. Il consociativismo è stato trattato in termini accademici dal politologo olandese Arend Lijphart. Peraltro, Lijphart affermava di aver "unicamente scoperto che tale pratica era stata – indipendentemente dall'opera di esperti accademici o di altro tipo – inventata diverse volte negli anni precedenti". John McGarry e Brendan O'Leary fanno risalire il consociativismo al 1917, quando venne per la prima volta utilizzato nei Paesi Bassi. Nei fatti, Lijphart fa profondi riferimenti all'esperienza del suo paese d'origine per sviluppare la sua tesi in favore dell'approccio consociativo per regolare i conflitti etnici. I Paesi Bassi, paese consociativo, furono divisi - nel periodo tra il 1857 e il 1967 in quattro pilastri: i calvinisti, i cattolici, i socialisti e i liberali (anche se, fino al 1917 era in vigore un sistema elettorale di tipo maggioritario). Nel tempo in cui vigeva la "pilastrizzazione" ogni pilastro comprendeva gruppi strettamente organizzati, società ricreative e sportive, scuole, università, ospedali e giornali, frequentati e letti solo dai membri del "pilastro". La teoria, secondo Lijphart, ha il suo centro sul ruolo delle élites sociali, sui loro accordi e la loro cooperazione, come chiave per raggiungere una democrazia stabile.
- Konsosierte demokratier er en betegnelse brukt på en type styreform som skiller seg vesentlig fra Westminster-/majoritetsmodellen. Sistnevnte modell konsentrerer makten hos det parlamentariske flertallspartiet, noe som kunne fungere og bli akseptert i et homogent samfunn, der politisk debatt ofte kun dreide seg om en konfliktlinje, den økonomiske, og der standpunktene var formet ut fra “mer eller mindre”, ikke “enten/eller”. I et heterogent samfunn som Nord-Irland, der konfliktlinjene er sterkere, dømte majoritetsmodellen den katolske minoriteten til varig politisk avmakt - og opprøret kom. Budskapet fra det splittede Nord-Irland var at i slike samfunn er brobygging og maktdeling viktigere for demokratisk stabilitet enn klare politiske ansvarsforhold. Arend Lijphart peker på de konsosierte demokratier - eller konsensusmodellen - som et alternativ til majoritetsmodellen. Nederland, Belgia, Sveits og Østerrike er land som tradisjonelt har hatt en slik styreform. Lijphart trekker fram åtte idealtypiske kjennetegn på konsensusmodellen, som alle representerer en antitese til tilsvarende kjennetegn i majoritetsmodellen. Den utøvende makt er delt mellom flere partier som sitter sammen i en storkoalisjon som består av flere partier enn det som er nødvendig for å få flertall i parlamentet. Det er en formell og reell maktdeling mellom den utøvende myndighet og parlamentet. Parlamentet består av to kamre, med tilnærmet lik makt, og valgt ut fra ulike prinsipper (slik at de kan ha ulik sammensetting) og der minoriteter ofte er bedre overrepresentert i det ene kammeret. Det er et flerpartisystem. Det er et flerdimensjonalt konfliktmønster der mer enn ett saksområde dominerer i den politiske debatten. En proporsjonal valgordning. En sterkt desentralisert statsmakt og gjerne føderale ordninger. En skriftlig konstitusjon som gir mindretallet vetorett mot endringer.
|
| rdfs:comment
|
- Consociationalism is a form of government involving guaranteed group representation, and is often suggested for managing conflict in deeply divided societies. It is often viewed as synonymous with power-sharing, although it is technically only one form of power-sharing. Consociationalism was discussed in academic terms by the political scientist Arend Lijphart.
- Als Konkordanzdemokratie wird ein Typus der Volksherrschaft bezeichnet, der darauf abzielt, eine möglichst große Zahl von Akteuren in den politischen Prozess einzubeziehen und Entscheidungen durch Herbeiführung eines Konsenses zu treffen. Demzufolge spielt die Mehrheitsregel als Entscheidungsmechanismus keine zentrale Rolle im politischen System. Das Gegenmodell zur Konkordanzdemokratie wird als Konkurrenzdemokratie oder Mehrheitsdemokratie bezeichnet.
- Aussi appelé consociativisme, le consociationalisme est la forme que prennent les systèmes politiques démocratiques dans les sociétés profondément divisées lorsqu'un partage du pouvoir parvient à s'opérer entre leurs élites hors de toute logique majoritaire et en dépit des clivages religieux, linguistiques ou ethniques qui peuvent exister par ailleurs entre les groupes socioculturels dont ces élites assurent la représentation au gouvernement.
- Il Consociativismo è una forma di governo che garantisce una rappresentanza ai diversi gruppi che compongono un paese. Viene spesso adottato per gestire i conflitti che sorgono in comunità nazionali profondamente divise per ragioni storiche, etniche o religiose. I suoi obiettivi sono la stabilità del governo, la sopravvivenza degli accordi di divisione del potere e della democrazia ed evitare la violenza politica.
- Konsosierte demokratier er en betegnelse brukt på en type styreform som skiller seg vesentlig fra Westminster-/majoritetsmodellen. Sistnevnte modell konsentrerer makten hos det parlamentariske flertallspartiet, noe som kunne fungere og bli akseptert i et homogent samfunn, der politisk debatt ofte kun dreide seg om en konfliktlinje, den økonomiske, og der standpunktene var formet ut fra “mer eller mindre”, ikke “enten/eller”.
|
![[RDF Data]](/statics/sw-cube.png)
